Bæthøn. Til hverdag og fest.

Av redsel for at den skal gå i stykker i frakt, har aldri Bæthøn fått bli med til Tromsø. Til stor glede for min mor. Hun har lagt sin elsk på den fantastiske bursdagsgaven fra Stig og Henrik, og håper at jeg aldri skal ta den med meg ut av barndomshjemmet. Den har fått en sentral plass i stua, og nå har hun pyntet den til jul.

Endelig hjemme

Jeg gleder meg alltid til jul. Jeg ser alltid frem til å komme hjem. Men denne jula har jeg gledet meg enda litt mer enn vanlig. Og endlig er jeg her:





(Jaja, bildene er tatt et annet år. Det ser ikke sånn ut på Steinkjer heller i plussgrader)


Huset ligger der det skal. Skiløypa går fremdeles ra rett utenfor stuedøra. Det lukter Haugstua i gangen. Pappa kommer fremdeles med haltørre vitser som Frøydis ville kalt for lærerhumor, men hun er ikke hjemme enda. Sofie er like ivrig på å spille spill. Mamma ler like mye. Og jeg er glad!

Timesculptures

Denne bloggen er jeg blitt velidg glad i. Og i dag følte jeg for å stjele det ene innlegget.




Jeg ble både glad og fasinert av å se dette. Og ikke mindre entusiastisk av å få et innblikk i hvorden timesculptures lages:

Typisk norsk

Da jeg først ble bevisst hvilket folkelig land vi lever i var da Kronprins Håkon og Mette Marit ble sammen. Ei utaggerende alenemor som kronprinsesse. Kjærlighet over sosiale lag. Aksept for at de kongelige også er mennesker. I andre land var det hårreisende. De fleste her til lands synes vel egentlig at det var sånn passe greit. Det var da jeg for første gang tenkte over hvor folkelige vi er.

Etter det har jeg fått påminnelser om det meg jevne mellomrom, men nå var det lenge siden sist. Helt til i dag.
"Nei se, der kommer Jonas", sier Ole Martin mens vi spiser middag i kantina.
Jonas kommer traskende inn sammen med noen unge studenter. Griper et grått brett som er litt vått etter skylling enda med den ene hånden, mens han klapper den ene studenten kameratslig på ryggen med den andre. Han stiller seg i den lange "ja det er eksamenstid" køen. Når det endelig blir hans tur velger han pisslunka pastagrateng med salat fremfor torskemedaljonger eller kjøttpølse og potetmos. Så var det betalingskøen. "Har vi så storfint besøk i dag", sier dama i kassa litt beskjedent mens utenriksministeren fisker frem kontantene. Som en hvilken som helst annen student.

Ja vi liker Jonas!

Del dine hemmeligheter

Nå har jeg nettopp strandet lenge på PostSecret, en fantastisk blogg. Det er et kunstprosjekt som startet i 2005, hvor folk kan sende inn sine dypeste hemmeligheter anonymt på postkort. Til nå ligger det over 2500 hemmeligheter på siden. Den startet som et blogeksperiment som ble oppdatert hver søndag. I 2007 ble postsecretcommunity opprettet. Mer enn 39.000 mennesker har registrert seg på diskusjonsforumene etter det.

Og da var julebordsesongen her igjen

I skapet henger kjolen fra i fjor, fra året før, og den jeg kjøpte i Spania i år. Ute er det snø og luevær. Det nærmer seg julebord. Og i hjerter gjør det vondt.

Alt er med andre ord som de skal være.

For tredje år på rad ser jeg enden av et manneprosjekt som jeg innerst inne har vist at var håpløst hele tiden, men ikke villet gi slipp på, sånn i julebordstider. I forifjor var jeg litt for svimmel allerede rett etter maten. Dansenummeret mitt gikk relativt dårlig, med mange glemte trinn og lite energi, og ikke spør meg hva som skjedde utover kvelden. Jeg aner ikke. I fjor husker Lina meg nok best som et gjenferd på morgenkvisten, og Ole Martin nekter å glemme replikken "han villa itj ha mæ" sagt med skjelvende stemme og tårevåte øyne. Begge julebordene var et av sitt års mest håpløse, og tristeste fester. Så hva kan jeg forvente av julebordet 2008? Blir det history repeats itself? Eller kanskje jeg kan forvente meg tidenes fest? Alle gode ting er jo tross alt tre!

Så for julebord, mitt skakkjørte følelsesliv, tre flotte menn, og litt for mye akevitt: Mariah Carey på sitt beste

So you think you can dance?

Her for en liten stund siden kom jeg over en blog som jeg tenkte at var no for meg. Failblog. Ikke alt er like morsomt, men noe er hysterisk. Denne foreksempel:

The Black Dog´s Progress

The Black Dog's Progress from small time inc. on Vimeo.

Dagens horoskop

Noen som står deg nær overrasker deg i dag. Alle vil gjøre ting på sin måte.

Jeg venter i spenning!

Jada, neida, så det...

Jeg leser horoskopet i Nordlys nesten hver dag. Jeg synes det er gøy. Synes sjargongen minner ganske mye om da jeg og Maren skrev horoskop i den storartede skoleavisa Mulvarpen på folkehøgskolen.

Dagens Nordlyshoroskop for alle oss yndige jomfruer:

Det blir en hektisk tid. Møter og ærender holder deg syselsatt. Les bøker, skriv brev.

Jaha, hvem vil ha brev?

Ja vi elsker Agent Provocateur!

Mankind is no Island

Av Jason van Genderen, Shane Emmett og John Roy. Vinner Tropfest NY 2008. Verdens største kortfilmfestival.

En ny oppdagelse

Jeg viste ikke at de fantes. De var en helt ukjent yrkesgruppe for meg. Et tegn på at vi lever i et land hvor mange av oss har det alt for bra. Personlige shoppere. Er jeg helt borte som ikke har fått med meg at jeg kunne velge dette yrket? Rådgiveren på min videregående skole, nevnte ingenting om det!

Kanskje like greit. Jeg ville jo ikke ha vært det, og jeg ville ikke hatt en.




Sigrid-Lovise Skulbru er personlig shopper

Kvinner jeg beundrer - del 2

I år er det Madonnas år. Jaja, den skilsmissen feier vi under teppe et lite øyeblikk. Hun er femti. Halveis til hundre, og med en fantastisk karriere både bak og foran seg. Og man kan si mye om Madonna. Man kan mene mye om Madonna. At hun er det popikonet hun er, er et sikkert tegn på at mange elsker henne. Men hun kunne aldri vært der hun er om ikke tusenvis av mennesker hadde hatet henne. Foreksempel min bestefar. Han kan ikke fordra henne. Og for all del, jeg ser den:




Madonna Louise Veronica Ciccone. Født 16. august 1958 i Bay City, Michigan, USA. Moren døde da hun var fem, og hun ble den eneste i søskenflokken som ble boende med faren. Da han fikk seg en ny kone, og flere barn, måtte Madonna vokse fort. Hun hadde mye ansvar i huset og for sine småsøsken, og ble strengt oppdratt. Det var kanskje under disse forholdene hun lærte seg å forstå hva som krevdes av henne for å lykkes. En herlig blanding av sjarm og kynisme.



Hun har en faen i voldsk selvstendighet som jeg selv bare kan drømme om. Hun har jobbet knallhardt, og bevisst, for å komme seg fra å spise McDonalsrester fra søpplebøtter, til å bli dronningen av pop. Og selv som dronningen av pop styrer hun sine egne foretnigner selv.

Musikken hennes kan jeg personlig leve godt foruten. Det er nettopp denne sterke personligheten, og selvfølgelig mest av alt danseren Madonna jeg beundrer.

Kreativ dans

Jeg trur det var første uke på journalist utdanninga. Vi kjente ikke hverandre i det hele tatt, og skulle ha gruppearbeid om gruppearbeid. Mn gruppe satte seg ned.

- Ja, hvordan skal vi presentere dette da, spurte noen.
- Kreativ dans, sa Jakob spontant.

Og så ble det sånn. Etter det var det kreativ dans med jevne mellomrom til både hverdag og fest.

Og nå, tre år etter, kan Anita vise meg at ICA har latt seg inspirere av konseptet:

Borte bra...

...men naa begynner jeg aa glede meg til aa komme hjem. Det er alltid saann. Samme hvor jeg er. Samme hvor lenge jeg er borte. Naar det naermer seg hjemreise, saa begynner jeg aa lengte voldsomt.

Jeg gleder meg til:

- min egen seng
- grovt brod
- aa spise naar det passer meg
- aa se alle jeg savner igjen
- sitte inne i morket aa drikke kakao
- at folk forstaar meg, og at jeg forstaar dem
- rene klaer
- aa slippe aa spise frityrstekt mat hver dag
- sjokomelk fra dispenser
- aa lese norske aviser, se norsk tv, og faa med eg hva som skjer i Norge og verden
- so you think you can dance
- aa snakke i telefonen uten aa telle minutter
- aa slippe aa omgaaes folk jeg ikke kjenner hver eneste dag
- macen min!

Paa den andre siden saa kommer jeg til aa savne:

- aa bade i havet
- den blonde kantinedama paa universitetet
- billig ol
- godteristenger
- forstaaelig litteraturundervisning
- at det er helt vanlig aa danse masse naar man er ute
- aa kunne gaa i lite klaer
- at det alltid er folk paa gata og paa barene

Fett og tusen trappetrinn

Mat er viktig i Spania. Den forste dagen pa skolen fikk vi utdelt lapper med ord som vi skulle plassere i ulike regioner av Spania. I alle fall halvparten av dem var navn pa matretter.

Vi spiser minst to varme maltid om dagen. Det er mye godt. Men spanjolene har et helt annet forhold til fett og sukker enn oss. Alt, og da mener jeg alt, frityrstekes. I gar fikk Oda servert frityrstekt fisk i flytende smor til middag.

Etter a ha vart her i to dager spurte Hind om noen ville begynne a trene sammen med henne nar vi kommer tilbake til Norge. Det var den forste gangen under oppholdet at jeg ble glad for at vi har klasserom i sjette etasje!

Lost en Cadiz

Jeg eier ikke retningssans. I alle fall ikke sa mye. Jeg er heller ikke sa veldig god i spansk. Men jeg prover. I gar kveld var jeg veldig trott. I dag morrest var jeg veldig stressa. Damen i familien jeg bor hos fulgte meg til forste skoledag ved universitetet i cadiz. Jeg kom sent i gar, og hadde bare snakket litt med henne for den forste dagen var i gang.

Da hun hadde gatt, og vi satt pet og pyntelige i et klasserom i femte etasje kom jeg pa...
- Shit, jeg har ikke adressen hjem. Jeg har ikke telefonnumret til de jeg bor hos. Og jeg husker bare hva hun heter til fornavn.

Men jeg bor bare noen minutter a ga hjemmefra, og kvelden for hadde min vertspappa forklart meg veien fra vinduet. Dette kom til a ga bra.

Etter endt skoledag gikk jeg hjem. I leiligheten ventet lunsjen, som er det viktigste maltidet i Spania. Jeg var sulten, og gledet meg.

Sa var jeg der, i alle fall sann ca. Men var det denne doren? Ja, den sa sann ut. Noklene passer ikke. og ikke til doren ved siden av heller, og ikke den ved siden av der igjen heller. Var det ikke her? Jeg spor mennen i kiosken. Det blir sirkus. Han kan ikke engelsk. Snakker rart spansk. Jeg kan ikke sa mye spansk uansett. Han roper pa alle som kommer forbi. Ingen forstar meg. Jeg forstar ingen. Men alle snakker. Masse. Og hoyt. Etter en stund for jeg lurt meg unna, men na er jeg totalforvirra. Alle mine ideer om hvor denne doren kan vare er borte. For noen minutter siden var jeg helt overbevist om at jeg var veldig naert. Na husker jeg ikke hvilken retning den bor vaere en gang. Jeg begynner a ringe folk i klassen, men telefonen virker ikke. Hva skal jeg gjore?

Sa ringer det. Oda. Hun finner heller ikke huset sitt i de kliss like trange gatene. Det er ikke til a stikke under en stol at det er deilig a ikke vaere alene. Vi motes. Spiser. Og noen timer senere moter vi resten av klassen igjen. Koordinatoren far tak i familiene vare. Og vi far adresser og telefonnumre.

Enda noen timer senere er jeg hjemme hos et par i starten av tretti aarene. en baby, en hund og en snart fire aar gammel gutt som lurer pa hvorfor jeg ikke kom hjem til lunsj.

My little pony

Jeg er i Oslo. I går var jeg ute sammen med Kristin og fikk oppleve hennes liv i Oslo, som hun selv sa. På senen sto hennes venner i My little Pony. Et nydelig band.




Jeg møtte Simen og Ola på Alltinget da jeg var 16år, og synes de var fantastisk søte. Så det var veldig gøy å se de på scenen nå. De så nesten akkurat like ut!

20. oktober kommer albumet!

Andre julegaveønske

Åsa Linderborg sin bok Meg eier Ingen er nå ute på norsk. Den har rørt mer ved både kritikere og lesere enn forfatteren selv hadde trodd eller forventet. Boken er en selvbiografisk barndomsskildring. En beretning om en oppvekst med mye kjærlighet og en alkoholisert far. Allerede før jeg har lest den forstår jeg at dette er en bok det er verdt å eie. Mitt andre julegaveønske.

Kvinner jeg beundrer - del 1

Live Maria Roggen

Født i Oslo 22. mars 1970. Norsk jazzsangerinne, tekstforfatter og komponist. Vokalist i Come Shine. Det er der jeg kjenner henne fra. Eller har et forhold til henne fra. Akkurat nå hørte jeg henne synge på store studio. Hun synger så vakkert. Sånn jazz som jeg elsker. Sånn jazz som mamma har spilt for meg i bilen, og som minner om bestefars evige øving på kontrabassen.

Det er ikke for ingenting at hun er en av norsk jazz sine mest kjente kvinnelige stemmer.




Hør henne synge her

Så som i himmelen

Hvordan kan man være sikker? Foreksempel når man er glad i noen, hvordan vet man for sikkert at men virkelig er glad i dem? Hvordan vet man at man er forelska? Og hvordan vet man at man elsker noen? Eller hvordan vet man for sikkert at man ikke elsker noen?

Drømmeantrekk

Jeg har startet dagen i joggebukse. Nå skal jeg snart få på meg noe annet å komme meg på skolen. Tenkt om jeg kunne tatt på meg det
te:


Oscar de la Renta, New York Fashion Week



t

Jeg ønsker meg:

Det høst. Det er moteuker. Det er så utrolig mye fint å se på:



Silkebukser er på tur in. Og de ser unektelig behagelige ut.
Elie Tahari, New York.
Daughters by Obedient Sons,New York
Fargene jeg drømte om da jeg var liten.
Hanii Y, New York
Denner bare aldeles nydelig.
Tibi, New York
DKNY, New York
A-FORM: Fra Emma Cook, London
Aquascutum, London

Anvendelig: Vet ikke helt. Lekker: Uten tvil.
Fra Harriets Muse, London

Noen...

...brødskiver er bedre enn andre...
Noen kopper med kakao er bedre enn andre...
Noen pauser er bedre enn andre...
Noen gnagsår er bedre enn andre...
Noen former for smerte er bedre enn andre...
Noen dager er bedre enn andre...

I dag er en sånn dag.

Jeg har vært på Tromsdalstinden for første gang

Første julegaveønske

Bursdagen er over, og det er bare å se frem mot årets neste pakkedag.

Første julegaveønske:



(Andre julegaveønske: ps3)

Halvdan og tanker fra barndommen

Det er rart med det. Denne barndommen. Vi kommer ikke utenom den. Den har satt sine spor. Den betyr så mye. Minnene fra barndommen er så sterke.

Forrige lørdag presset tårene på. Jeg sto helt for meg selv i en folkemengde. Det var midt på dagen. På scenen foran meg sto Halvdan Sivertsen. En av mine barndomshelter. Jeg har vært på en konsert før. Da var jeg ca åtte år. Jeg hadde nok ikke hatt det samme forholdet til Halvdan Sivertsen om jeg ble presentert for han i dag. Man får et annet forhold til det som hører barndommen til. Mens han sto på scenen kom så mange av tankene jeg hadde da jeg var liten og hørte på Halvdan på kassett når jeg rydda rommet eller skulle sove. Så denne uka har det gått mye i Halvdan.

Og vi banka på døran i slott og palass
Førr vi trengte tell husrom og mat
Men de mektige møtt oss med skuddsikkert glass
Og de rike de møtt oss med hat
Berre småfolk og fattige bød oss av sitt

Josefs julevise

De første tankene og fattigdom og forskjeller i verden....

Vi e forskjellig, vi e lik 
Og vet at 

Hver gang vi møtes, har vi det bra 
Vi e venna førr livet 
Sånne e gode å ha 

Venner

...om vennskap...

Og dagen den e vikti og den kræv oss
Men natta den e din og min og nu
Ingen e så go som du da

Kjærlighetsvisa

...om kjærlighet.


(Et eksempel på at en presentasjon for Halvdan i mer voksen alder ikke blir helt det samme)

Frost

I går begynte jeg å fryse. Sånn på generell basis. Jeg slo på vifteovnen hjemme, og jeg og Ole Martin hadde en prat om at sofaen burde trekkes frem, og ovnene slåes på. Høsten og vinteren er her straks. Og jeg fryser.

På skolen i dag frøys jeg hele dagen, og jeg er kald fremdeles. Selv etter en halv time under dyna. Føttene er kalde samme hvor tykke ullsokker jeg har på. Det er som om kulden har satt seg i meg. Og jeg vet at den ikke kommer til å slippe. Den kommer selvfølgelig ikke til å være der når jeg trener. Når jeg dusjer vil den være borte en liten stund. Og om noen vil ha meg i armkroken litt så tar den pause. Men sånn helt generelt har kulden kommet, den har bitt tak i meg, og jeg vet at den ikke kommer til å la meg i fred før til våren. Begynne å slippe taket så smått i april, og forlate meg når den første sommerdagen kommer. Det er bare å venne seg til det.

En stykk dårlig dag

Innimellom føler jeg at jeg ikke får til noe, at alt går galt, at jeg ikke kan noe. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med livet. Kjærligheten skjønner jeg ingenting av, og den ene dystre tanken avløser den andre.

I dag har vært en sånn dag.

Helt til nå. Når jeg oppdaget at jeg kan å si jeg elsker deg på 11 av 12 språk.

Det bare må jo være bra!

Min ynlingsfacebook-gruppe del 2

Dette sitatet fant jeg på en moteblogg, men synes også at det passer fint til mitt forrige blogginnlegg:

" To look at a thing is very different from seeing a thing. One does not see anything until one sees its beauty.
Then, and then only, does it come into existence."

The Decay of Lying
by Oscar Wilde

Min ynlings facebook-gruppe

Da mamma så på hytte på internett kom vi stadig over annonser med helt merkelige bilder. Hvorfor tenker folk at de skal få solgt ting ved å legge ut disse bildene? Tenkte vi veldig ofte. Noen ganger lo vi så tårene trillet. Og det ene eksemplet var verre en det andre. Bilder som knapt viser det som skal selges. Bilder som er tatt i en vinkel så rommet ikke vises. Folk som ikke har vasket og ryddet før de ta blide av hytta de så gjerne vil kvitte seg med.

Og i dag kom jeg over en fantastisk gruppe på facebook.
For oss som facineres av bildene på Finn.no

Det er herlig underholdning å ta seg en runde der inne. Ett av min ynlingsbilder så langt er dette:




Og annonsen finner her. Legg merke til NB i annonsen.

Du levande

Gläds då, du levande, i din ljuvt uppvärmde säng innan
Lethes iskalla våg slickar din flyvende fot

- Goethe

En treffende film om å være menneske:

En regnværs feriedag

Jeg har ferie. Ute er det grått, og det regner. På døra på rommet mitt henger en liste over alt jeg skulle gjøre i dag. Vaske huset. Går gjennom spansk notatene. Begynne å lese. og andre relativt kjedelige ting. I stede har jeg sovet lenge. Jeg spist god frokost og lest avisa grundig. Jeg har lest masse blogger, og sett på videoer på nettet. Jeg er helt alene. Og det er utrolig deilig.

Her er en av videoene som har lyst opp en gråværsdag.

Fremtiden...

...er meget usikker. Jeg lever fra semester til semester. Nå er sommerjobben over. Jeg skulle aller helst bare ha fortsatt i Nordlys. I stede skal jeg fortsette med spansk. Men det er jeg ferdig med til jul, og senerst for noen timer siden fikk jeg spørsmålet om hva jeg skal gjøre etter jul. Og jeg vet ikke. Men jeg har nettopp begynt å samle på alternative planer. Jeg tror jeg skal skrive dem ned, så jeg har en håndfast liste når panikken for fremtiden kommer om en liten stund.

- Få en jobb i Nordlys (helt klart prioritet en, men som vikar har jeg ikke så mye innflytelse på bemanningssituasjonen på jobb)

- Bare reise til Spania et sted og finne en jobb. Så får jeg gjort noe gøy, vært i utlandet litt, og lært meg spansk skikkelig. Nå som jeg først er i gang.

- Bli i Tromsø uansett. Jeg finner nok alltids en eller annen jobb, og jeg avsluttet tross alt vintersesongen med å kjøpe to par ski som står nesten ubrukte i boden.

- Reise på en lang tur til fjerne himmelstrøk.

Det er forslagene mine så langt, jeg tar mer enn gjerne i mot innspill utenfra!

Snikende deilig

Jeg oppdaget den i dag. Høsten som kommer snikende. I dag merket jeg hvor mye mørkere det plutselig har blitt om kveldene, og at luften har forandret seg. På en måte kommer den fryktelig ubeleilig. For jeg har ikke opplevd mer en noen yderst få sommerdager. En langhelg hjemme i Trøndelag, og en dag her og der med sånn passe sommervær her oppe. På mange måter trenger jeg sol, og varme, og bading. Jeg har bare badet i sjøen en gang i sommer. Og jeg elsker å bade. Men samtidig er det deilig. Jeg har kanskje gitt opp sommeren. Og samtidig er det rart hvordan man blir så fryktelig klar for forandring. Hvordan det er deilig at noe er over, og noe nytt kommer. Ikke fordi det som er ikke er fint. Men fordi det er godt at ting går fremover.

Jeg gleder meg til noe nytt.

Prinsippene som forsvant

Utenfor regner det. Det er ikke et blått glimt å se mellom skyene. Sånn har det vært der jeg har vært. I vår. Og i sommer. Sånn stort sett i alle fall. Altså ikke så mye regn, men fravær av sol.

Så plutselig fant jeg meg selv i et solarium. Innestengt i en boks, mens falske solstråler brant mot huden. Å se det vinterbleke ansiktet i speilet til midt på sommern stemte liksom ikke. Og solarium ble løsningen. 

Før har jeg vært særs skeptisk. Til solarium. Og til mange andre ting. Og mens jeg lå der tenkte jeg på alle mine bastante prinsipper. Med tiden forsvinner stadig flere av dem. Ett etter ett blir rundere i kantene. 

Det er ikke det at jeg har sluttet å mene ting. Jeg mener mye, bare ikke så prinsippielt. Ikke så ensidig.

På en måte er det lettere å ha alle prinsippene klare, tydelige og i orden. Valgene er tatt. På den andre siden synes jeg det er friere å løsne litt på dem. Å ta stilling til ting underveis. Gjøre det jeg føler for. Jeg dømmer folk i mindre grad nå. 

Jeg ønsker nyansene hjerterlig velkommen!

Voksen?

I dag kjøpte jeg og Ole Martin hagemøbler. Eller, jeg kjøpte hagemøbler. Til vår enorme veranda. Det er noe med å bruke penger på sånne fornuftige, og tilsynelatende kjedelige ting. Tenk hvor mange DVDer jeg kunne fått for det da. Det hadde jo vært gøyere med en ny jakke, eller lagt i litt til å fått ei ny linse til kameraet. 

Men det er jo fint å kunne bruke den verandaen til noe også. Jaja, nå har jeg både vaskemaskin og hagemøbler. Er jeg voksen nå?

Når jeg ser over rekkverket hadde det vært nødvendig med en gressklipper også... 

Dødsangst

Måsen i Tromsø er opptatt av folk, og folk i Tromsø er opptatt av måsen. Det folk er opptatt av, og engasjerte i, ja det er viktig å skrive om i avisa. Jeg ble satt på saken. Og for å lage en ny vri bestemte vi at vi skulle teste hvor i byen det var tryggest å spise. Altså hvor det tok lengst tid før måsen kom å plukket maten ut av hånda på meg.

Testen kunne leses i gårsdagens Nordlys. Videoen kan sees her.

Vi skulle liksom bare stikke ut å fikse dette litt sånn lett. Det jeg ikke tenkte på var at dette selvfølgelig var livsfarlig. Det forsto jeg ikke før jeg hadde tre måser flaksene og skrikende, med sult og død i blikket skrikende rundt meg. 

Min yndlingssangerinne

Min søster Frøydis lagde alltid lyd. Det bidro til liv i huset, men var tidvis litt slitsomt. Så begynte hun å ta sangtimer. På en kort stund ble det en lyd som vi nært henne er blitt veldig glade i, og ikke minst utrolig stolte over.

Her synger hun Wade in the water under en konsert de hadde da hun gikk 2. året på musikklinja.

Den intelligente prøvekluten

Jeg har alltid vært opptatt av hva plassen i søskenflokken har å si for hvordan man blir. Og her er meg:

"Førstefødte er ofte ansvarlige omsorgspersoner, selvstendige, fornuftige..."

Ja, er jeg ikke det?

Kanskje ikke de første ordene ville tenkt på om meg, men det er vel ikke helt uriktig?

"Du er den som ordner opp og planlegger...Du har vært prøvekluten til dine foreldre..."

Ordner opp og planlegger...?

"Om du er størst i søskenflokken er du høyst sannsynlig en god ledertype som oppnår mye..."

"Hvis du sjekker hvor  politikere, bedriftsledere og ulike talspersoner er plassert i søskenflokken, vil du i svært mange tilfeller se at de er eldst..."

Ikke rart jeg har vært innom noen elevrådslederverd

"Er du førstemann i søskenflokken, kan du glede deg over at du trolig er mer intelligent enn dine søsken..."

Ja, det gjør jeg!

Gode minners ferieparadis

Jeg skulle ha fire uker ferie. Den siste eksamen var i slutten av mai. Jeg tenkte å få med meg Hove-festivalen, eller kanskje en liten tur til syden et sted. I alle fall Norges syden, Kristiansand. Noen dager med Marthe. Og så et par uker hjemme.

Så oppdaget jeg det. Den siste eksamenen var ikke i slutten av mai. Neida. I midten av juni var den. Ferien ble med ett halvert, og tankene om sommeren ble med ett litt annerledes. Litt her og der ble fort stress, og jeg bestemte meg for å ta to uker hjemme. En kollega på Nordlys spurte hvilke planer jeg hadde for sommeren.

- Jeg skal nå jobbe her, og så skal jeg to uker til ferieparadiset Steinkjer, kalte jeg det i en spøkefull tone for å få det hele til å høres litt mer feieaktig ut.

Nå er ferien snart over. I tillegg til at jeg har fått møtt gode klassekamerater fra Bodø, og andre kjente i løpet av ei travel helg på østlandet, så har jeg altså vært hjemme.
Vin med bestefar. Titusen og yatzy med Sofie. Fått kjørt Frøydis på det først skrittet mot en selvstendig tilværelse, sommerjobb på Namskogan. Hatt en fin helg med de andre og eidsvaagene i Stugudal. Gått morgenturer med Marianne. Sett danseforestilling med tante Anna. Vært på familietur til IKEA....

Nå har pappa nettopp dratt på nattevakt. Oppe sover forhåpentligvis Sofie. For litt siden kom jeg hjem fra konsert sammen med mamma. Hun er der enda. Vi hadde på oss ullgensre fordi det har vært så kaldt. Men selv om sommerværet har sviktet, har Steinkjer vært mitt ferieparadis sommeren 2008. Det har vært to rolige og deilige uker sammen med folk jeg er glad i, men ser så alt for skjelden.

Kevin skal på TV

Jeg har ikke sett han på TV enda, men han er allerede min favoritt barne-tv-onkel:

KEVIN!

De deilige sangene

Jeg blogger ikke så mye her, og det er flere grunner til det. Først og fremst så har jeg ikke noen data for øyeblikket. For det andre så har jeg blitt veldig glad i den andre bloggen min. Den med hjertesangene, den her

Etter innspill fra Anniken så har jeg nå også begynt å legge ut link til sangene, så dere kan høre dem om dere ikke vet eller, kommer på, hvordan de er. Jeg synes det var fryktelig lurt. Er ganske misfornyd med at jeg ikke hadde klart å tenke det ut selv. Veldig glad for at Anniken tenkte det ut for meg. Og nå har jeg vært og lagt til en link til musikkvideoer, liveopptak, og diverse andre mer og mindre gode gjengivelse av disse herlige sangene. Jeg har vært gjennom å lagt til på nesten alle innleggene, og er særs fornøyd!

Glede..

..ute skinnersola. Det beynner å bli varmere. Og jeg har levertden første av vårens eksamener. Et skritt nærmere frihet. Det verste står riktignok igjen. Men det gjør ikke så mye akkurat nå, for nå har jeg fått en må ting ut av verden. Jeg er glad!:)

Nordens Paris

Sjekk ut Sandra og Ingeborg sin nye gatemoteblogg fra Tromsö. Jeg synes den er veldig fin, og gleder meg til å fölge med.

Sviket

Jeg har laget meg en ny blogg som jeg har blitt ganske glad i allerede. Jeg har endelig tatt litt bilder igjen, som ligger på minnebrikken og venter på å bli vist på en større skjerm. Det nærmer seg hjemmeeksamen med stormskritt. Jeg har akkurat brukt alle sparepengene mine på ski og joggesko. Jeg er blakk...

...det er da. Akkurat da. At min PC bestemmer seg for å svikte meg. For å skru seg av, og nekte å skru seg på. For å gi opp...

Musikken jeg elsker

Jeg har laget meg en til blogg. I-poden min er en av mine beste venner. Når jeg går å hører på musikk blir jeg ofte fylt med lykke. Noen ganger hører jeg på musikk som om jeg er et barn. Den samme sangen. Om og om igjen. Etterhvert begynner jeg å ha mange sånne sanger som har fått en spesiell plass i hjertet mitt. På min nye blogg kommer det tekstbiter fra sanger jeg er glad i.

Jeg har blitt kjendis...

På lørdag møtte jeg og Nareas noen han kjente på tur til Marlenes bursdagsfeiring. Vi slo følge et stykke, og da våre veier skiltes nølte hun ene litt og sa:
- Du, e d du som e på TV-Tromsø.
Og det er det jo.

Jeg jente ingen av de andre på bursdagen fra før. Sånn godt ut på kvelden dro jeg og Nareas ut. Jeg sa hade til alle, og sto i gangen for å ta på meg skoene, så kom hun ene ut og sa:
- Du, det er ikke du som er på TV-Tromsø nei. Du bare ligner, ikke sant?
Men det var jo meg.

Idag gikk jeg gjennom byen på tur hjem. Eterhvert kommer det en mann mot meg som ser sånn på meg. Jeg kan ikke komme på å ha sett han før, og tenker febrilsk på hvem det kan være når jeg skjønner at han kommer til å stoppe meg. Han stopper og sier:
- Det er du som er den fantastiske jenta på TV-Tromsø. Så gøy å se deg i virkeligheten.

Jeg tror rett og slett at jeg har blitt kjendis!

Påske del 2

Jeg har allerede skrevet at påska var fin. Sånn så den ut:

Supersøndag

Etterhvert har vi fått kabelTV her i Røstbakken 3, og jeg er ganske overrasket over hvilken av kanalene vi ikke hadde før som jeg er mest glad for at vi har nå. NRK super. Barnekanalen. Jeg oppdaget det herlige med NRK super for noen helger siden. Lå fyllesyk på sofaen på søndagen og trykka på fjernkontrollen. Hva kom jeg over? Jo, Frida med hjertet i hånden. Et fantastisk gjennsyn. I dag så jeg Tzatziki. En deilig film. Håper jeg plutselig kommer over Borgen skole, eller asylet eller Berts dagbok en søndag!

Danser mot vår

I går var jeg ute. Da jeg skulle forlate huset synes jeg de hvite støvlettene passet best til antrekket. De hvite støvlettene er laget for sommervær. Nå er det vinter. Så akkurat nå. I dette øyeblikk, så har jeg frktelig vondt i knærne.

Synsk?

I natt så drømte jeg at TV-serien Reinlykke som går på nrk vant en pris. Da jeg våknet synes jeg at det var en veldig merkelig ting å drømme. Da jeg leste avisa til frokosten så kunne jeg lese at Reinkykke var nominert til Gullruten. Er jeg blitt synsk?

Persienner til besvær

Vi flyttet inn i ny leilighet i januar. Det var persienner på alle vinduene i stua, men ikke på mitt rom. Jeg og Ole Martin målte med linjal, og dro og kjøpte.
Det er nok en grunn til å snekkere ikke bruker linjal, den ble litt kort.

Med usannsynlig travle dager, tok det sin tid før jeg fikk byttet den inn. Men da mamma kom på besøk ble det fart i sakene. Jeg kjøpte en som var hakket lengre. Vi fant ut at den også var for kort.

Da jeg etterhvert dro av gårde for å bytte den også, så hadde de ikke den som var hakket lengre, men den som var enda litt lengre, så jeg tok den.
For lang.

Da torte jeg ikke å dra å bytte mer, for jeg hadde møtt hun samme dama begge gangene. Så etter en stund kjøpte jeg bare en ny i størrelsen i mellom.
For lang den også.

Den jeg byttet til først var altså den jeg burde hatt.
I dag fikk jeg endelig kjøpt en i rett størrelse. Og det første jeg gjorde var å begynne å skru den opp. Det er ikke egentlig så vanskelig å montere persienner, så det var noe selv jeg burde klare. Da jeg skulle skru litt til så den første skruen satt ordentlig fast, ja hva skjedde da? Vinduet sprakk!

Jeg skal aldri kjøpe inn eller montere persienner igjen i mitt liv!

Påske

Nå er det påske. Det er deilig. Sol. Fri. Fjell. Familie. Gode gamle venner. Herlig!

Har vært en liten uke i Stugudalen og gått på ski og spilt titusen. På torsdag gikk vi stugudalen rundt. Det er nesten to og en halv mil, og jeg tror aldri jeg har gått så langt på ski før. (selv om det i den store sammenhengen kanskje ikke regnes som kjempelangt, så er jeg ganske fornøyd)

Nå er jeg på Steinkjer. I går fikk jeg møtt Marianne før hun dro tilbake til østlandet. I dag har Marthe vært på besøk, og i kveld blir det fest!

Da skulle mamma sett meg...

Jeg kom hjem fra skolen. Jeg ville egentlig bare sette meg å se på TV, men fant ut at jeg kunne gjøre det med litt bedre samvittighet om jeg bare rydda rommet først. Når det var ryddig så jeg hvor skittent det var, så da fant jeg frem vaskebøtta. Når den først var fremme så kom jeg på hvor lenge det var siden jeg hadde vasket badene. Og når jeg nå først hadde dratt frem grønnsåpa så hadde jeg plutselig vaska hele leiligheten. Da jeg så hvor fint det holdt på å bli, så inviterte jeg flere venninner til middag, og fant frem kokeboka. Midt oppi alt dette hadde jeg plutselig bakt rundstykker nesten uten at jeg merket det. Og da Christina kom hadde jeg på meg forkle...jeg tror nesten at det bor en liten husmor langt langt der inne!