Varmeflaske Jeg ønsker meg en varmeflaske. Som jeg kan ha føttene på når det er kaldt og det kjennes ut som dyna er akkurat litt for kort selv om den ikke er det. Som jeg kan ha på magen når det gjør vondt.
Kanskje ikke med sånn her lilla sløyfe, men det var den jeg fant bilde av.
Av redsel for at den skal gå i stykker i frakt, har aldri Bæthøn fått bli med til Tromsø. Til stor glede for min mor. Hun har lagt sin elsk på den fantastiske bursdagsgaven fra Stig og Henrik, og håper at jeg aldri skal ta den med meg ut av barndomshjemmet. Den har fått en sentral plass i stua, og nå har hun pyntet den til jul.
Jeg gleder meg alltid til jul. Jeg ser alltid frem til å komme hjem. Men denne jula har jeg gledet meg enda litt mer enn vanlig. Og endlig er jeg her:
(Jaja, bildene er tatt et annet år. Det ser ikke sånn ut på Steinkjer heller i plussgrader)
Huset ligger der det skal. Skiløypa går fremdeles ra rett utenfor stuedøra. Det lukter Haugstua i gangen. Pappa kommer fremdeles med haltørre vitser som Frøydis ville kalt for lærerhumor, men hun er ikke hjemme enda. Sofie er like ivrig på å spille spill. Mamma ler like mye. Og jeg er glad!
I skapet henger kjolen fra i fjor, fra året før, og den jeg kjøpte i Spania i år. Ute er det snø og luevær. Det nærmer seg julebord. Og i hjerter gjør det vondt.
Alt er med andre ord som de skal være.
For tredje år på rad ser jeg enden av et manneprosjekt som jeg innerst inne har vist at var håpløst hele tiden, men ikke villet gi slipp på, sånn i julebordstider. I forifjor var jeg litt for svimmel allerede rett etter maten. Dansenummeret mitt gikk relativt dårlig, med mange glemte trinn og lite energi, og ikke spør meg hva som skjedde utover kvelden. Jeg aner ikke. I fjor husker Lina meg nok best som et gjenferd på morgenkvisten, og Ole Martin nekter å glemme replikken "han villa itj ha mæ" sagt med skjelvende stemme og tårevåte øyne. Begge julebordene var et av sitt års mest håpløse, og tristeste fester. Så hva kan jeg forvente av julebordet 2008? Blir det history repeats itself? Eller kanskje jeg kan forvente meg tidenes fest? Alle gode ting er jo tross alt tre!
Så for julebord, mitt skakkjørte følelsesliv, tre flotte menn, og litt for mye akevitt: Mariah Carey på sitt beste
