Klokken er halv tre på natta. Det er 14 minusgrader. Jeg og Anniken har både ryggene og hendene fulle av bagasje.
- Ser dåkker det grå huset der oppe? Der e d, sier bussjåføren og peker mot et hus et par hundre meter lengre opp.
Når vi kommer opp dit er kinnene friske og kalde, og vi gleder oss til å finne frem soveposene. Anniken går inn.
- Det er ikke her, sier hun.
Lappen med adressen har forsvunnet i sikkerhetskontrollen. Man må jo drive å ta ting ut og inn av alle lommer nå om dagen.
Dette er nr. 16 og Anniken tror det skulle være nr17. Vi Trasker fra hus til hus. Vi finner ikke noe 17. Og ingen av hyblene vi kommer til er merket svalbardposten. Vi ringer taxien.
- E d dåkker to som driv å surre rundt her ja. Æ har sett dåkker, sier taxisjåføren og forteller hvor nr.17 er.
Det er helt ned bakken igjen. Men det stemmer ikke. Ingen leilighet nr, 5. Ingen lapp hvor det står svalbardposten. Vi sjekker 15. Vi sjekker 13. vi sjekker kartene inne i oppgangene.
Vi ser oppover gata og kommer frem til at det er et hus vi ikke har sjekket.
Endelig. Der er det. Etter en liten time med surring mellom hus med stor ryggsekk i 14 minus kan vi endelig sove.
