Navnekonkurranse

En dag på jobb kom min kollega øystein bort og slo av en liten prat. Han tok opp i-poden min fra pulten. Jeg sier: Ikke stjel den. Det er min beste venn.

Øystein syntes det hørtes litt stusslig ut å ha en ting som bestevenn. Så for å gjøre den litt mer menneskelig har jeg funnet ut at den trenger et navn.

Så den som kommer opp med et forslag jeg liker vil få en overaskelse i posten!

Min første fotballkamp

På søndag var jeg på min første eliteseriekamp noen sinne. Jeg er ikke spesielt fotballinteressert. Jeg har rett og slett flagget min manglende fotballinteresse ganske høyt. Så det var ikke helt uten skepsis jeg trasket opp til Alfhem stadion søndag kveld. Men Anita var på besøk, og dommern hadde tilbydt oss to gratisbilletter.
Vi var litt sene. Allerede da vi hørte brølene og klappingen fra over 6000 publikummerer ruve gjennom høstmørket, begynte jeg å forstå litt mer av fotball. Jeg skjønte allerede da at dette ikke kom til å bli en så verst opplevelse. Og det ble det ikke. Det ble faktisk veldig fint.
Jeg ropte og klappet sammen med Tromsøværingene. Jeg heiet. Og lot meg oppriktig rive med. Og så ble jeg avstandsforelsket i Lars Iver Strand.
Ikke nok med at jeg ikke har syntes fotball har vært så veldig gøy. Jeg har heller ikke syntes at fotballgutter har vært det snev av tiltrekkende.
Hva har skjedd med meg? Er jeg syk? Er dette noe som bør kureres?

Anita!

I morgen kommer Anita på besøk. Og i den anledning har jeg lyst til å nevne en egenskap Anita har som jeg beundrer.

Andre (foreksempel jeg) snakker om at de (vi) skal gjøre ting. Eller tenker på å gjøre ting. Reise og besøke gamle venner, eller dra på ferie. Vi vil veldig gjerne. Når vi sier det så mener vi det. Det bare skjer ikke.
Sånn er det ikke med Anita.
Anita gjør det.
Anita reiser til Brasil. Får med seg vennene sine til London. Og kommer på besøk til Tromsø.

Det synes jeg er en veldig fin egenskap.