Barndomshistorie i nye omgivelser

Jeg så traileren til Avatar på kino i høst og sa til Nareas at den skulle jeg ikke se. Synes animasjonene var stygge og at filmen så skikkelig kjip ut.

Så kom anmeldelsene:

"Visuelt fantastisk, teknisk unik og nesten forbausende følelsesmessig rik fremtidsfabel", terningkast 5, VG

"James Camerons første spillefilm på 12 år er en triumf for både fortellergleden og teknologien brukt til å formidle den!" Terningkast 6, P3

"«Avatar» holder det den lover og åpner øynene våre for en helt ny verden." Terningkast 5, dagbladet

"Det er bare å slå fast at årets mest opphypede film innfrir forventningene og vel så det" Filmmagasinet, Terningkast 6

"Den fører oss til en fantasiverden hinsides alt man har sett på kino tidligere" Terningkast 6, Nordlys

Ja, og sånn fortsetter det om man går til andre aviser.

Jeg måtte jo se.

Jeg tok feil og de hadde rett. Selvfølgelig. Det er en flott film hvor man endelig har maktet å lage 3d animasjon som fungerer.

Litt ut i filmen synes jeg allikevel historien var merkelig kjent.
Ikke bare at det var en klassisk storytelling som Nareas pleier å si, men den hadde trekk av en barnefilm jeg fikk i bursdagsgave på video for en årrekke siden, og derfor har sett et utall ganger.

Så la jeg det fra meg.

Etterhvert begynte sangene fra denne barnefilmen å gå i hodet mitt til enkelte scener.

Utover ble det bare mer og mer påfallende.
Avatar er en super film, men historien er Pocahontas.

Har nok en gang funnet en fantastisk vakker film på 40 Fakes

Cisma's "Le Sens Propre" from Cisma on Vimeo.

Dance dynamite!

Tenk om bare alle kunne danse som Napoleon. Da er jeg overbevist om at verden ville blitt et bedre sted

Film er herlig!

For tredje år på rad er jeg i Tromsø under Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF). Jeg trodde en stund at min tiltaksløshet skulle føre til at det ble det tredje året uten at jeg fikk sett en eneste film. Det ville vært trist, for jeg er jo egentlig veldig glad i film. Men jeg jobber jo mye, og Christina kommer i helga.

Men jeg har tatt eg på tak, og prøver å få med meg det jeg kan, selv om det ikke blir så mye. I morrest så jeg den første filmen før jobb. Og da skulle jeg enda mer enn før ønske at det ikke skjedde noe som helst annet, og bare kunne løpe fra film til film.

It´s not me, I swear.

En fantastisk film. Trist. Vakker. Visuelt god. Alvorlig. Og morsom. På en gang. I en perfekt balanse. Anbefales sterkt.

Mankind is no Island

Av Jason van Genderen, Shane Emmett og John Roy. Vinner Tropfest NY 2008. Verdens største kortfilmfestival.

Så som i himmelen

Hvordan kan man være sikker? Foreksempel når man er glad i noen, hvordan vet man for sikkert at men virkelig er glad i dem? Hvordan vet man at man er forelska? Og hvordan vet man at man elsker noen? Eller hvordan vet man for sikkert at man ikke elsker noen?

Du levande

Gläds då, du levande, i din ljuvt uppvärmde säng innan
Lethes iskalla våg slickar din flyvende fot

- Goethe

En treffende film om å være menneske: