Surre surre surrehue

- Simen og Andrea dere får ikke dra til midtøsten. Jeg kommer ikke til å få sove om nettene. Dere er de to største surrehuene jeg kjenner. Dere kommer til å bli skutt, sa Maren ei stund før jeg dro på rundtur i midtøsten sammen med resten av valgfagsklassen på folkehøgskolen.

Jeg visste at jeg var distre.
Men det var ikke før da. Akkurat i det øyeblikket. Våren 2005. At jeg begynte å tenke over om det virkelig var så ille.

Jeg dro til midtøsten. Jeg holdt på å glemme fotobagen med fotoutstyr, pass, penger, og alt annet jeg hadde med som var verdifult på nesten alle stedene vi satte oss ned for å spise.
Heldigvis fikk Espen det alltid med.

- Neste gang lar du det stå, sa lærer Torbjørn til Espen.

Det var i det øyeblikket jeg skjønte at Maren hadde rett.
Heldigvis fortsatte Espen å ta tingene med.

***

Jeg skulle på kafe før jobb, og konsert etter.
Tok med en stor veske med masse ting. Bok, mat og en liten veske til å ha på kvelden.
På kafeen fant jeg ut at lommeboka lå hjemme.
Silje betalte kaffen.

Kom litt tidlig på jobb.
Tok en bil og kjørte hjem for å hente lommeboka.
Da jeg kom fram oppdaget jeg at nøklene lå igjen på jobb.

Danny synes jeg var flink til å bevare sinnsroen da jeg kom tilbake på jobb, og jeg fikk låne penger til mat, konsert og øl.

I konsertkøen kom jeg på at de kom til å ville sjekke legitimasjon som jeg ikke hadde med meg.
Fant heldigvis en bekjent som fikk lurt meg inn.

Skulle ta et par øl å gå tidlig hjem. Skulle jo på jobb lørdag morgen også.
Så ble det veldig hyggelig. Et par øl og et par timer senere enn planen, brukte jeg de siste pengene til å ta taxi hjem.
Utenfor inngangsdøra oppdaget jeg at nøklene til leiligheten lå i den store veska. På jobb.

Det var bare en ting å gjøre. Gå tilbake til byen.

På tur tilbake i 17 minusgrader kom jeg på at nøklene til jobb lå i lommeboka inne i leiligheten. Som jeg ikke kom meg inn i.

Christine tok ikke telefonen.
Danny tok ikke telefonen.
Alle andre jeg kjenner bor langt unna.
Jeg hadde ikke taxipenger.

- Jeg kan ikke sove ute. Det er for kaldt. Jeg må sove på natthjemmet sammen med de hjemløse, tenkte jeg og begynte å stålsette meg.

Så kom jeg på Silje.
Gode, snille kaffebetalende Silje.
Et nytt lite håp ble tent, og jeg ba til den guden jeg ikke tror på om at hun skulle ta telefonen.

Ja! En stykk varm stemme i andre enden av telefonen. To glass cava og en ekstra time lenger oppe enn planlagt. Et nyoppredd gjesterom. Jeg var reddet!

Lørdag morgen ringte vekkerklokka latfor tidlig. Marte låste meg inn på jobb. Det ble en lang dag.

Aldri før har det vært så deilig å vri nøkkelen om i låsen til ytterdøra.
Endelig. Jeg, nøklene til leiligheten, nøklene til jobb og lommeboka mi var på samme sted igjen.

Polarhistorisk slekt

Jeg har polarhistorisk slekt.
Peter Lorents Tessem var broren til min tippoldefar Sivert Tessem.
Ganske langt ut i slekta. Jada, men så er det ganske lenge siden også.
Men han er i min slekt, og det står om han i historiebøkene.

Han var med Roald Amundsen ombord i skipet Maud i 1918. Ett år ut i ekspedisjonen ble han og Paul Knudsen sendt ut på en vanskelig reise for å få sendt forskningsmateriale, brev og andre ting hjem til Norge.
De kom aldri fram til målet.
Begge døde under turen.
Liket av den ene av dem ble funnet utenfor Dikson i 1922. Tessems klokke og giftering ble funnet sammen med like, og man har derfor antatt at det er han som er funnet. han er gravlagt ved Dikson.

Tessem bodde i Tromsø, og har etterkommere her.
Det er også han som har bygget skihytta i Tromsø. Den ble kåret som kommunens kulturminne av befolkningen i 1997.
Siden 70-tallet har den stått ubrukt, men i mars 2009 åpnet den på nytt etter flere års kamp for å få den restaurert.

Kult!

God helg!

Folk

Jeg digger mennesker!

I løpet av livet har jeg møtt så utolig mange fantastiske mennesker.
Mennesker som gjør rare ting som å ligge barbeint under nordlyset i 10 minusgrader å le og gråte om hverandre fordi de synes det er så fint.
Mennensker som blir så engasjert i urettferdigheten i verden at de slipper det de har i hendene å gjør ulønnsome ting som de håper gjør en forskjell.
Mennesker som snakker før de tenker og blir ufrivillig komiske på en glodvarm måte.
Mennesker det ikke går an å være i dårlig humør når man er sammen med.
Mennesker som deler de vanskelige tankene sine med meg sånn at jeg blir nødt til å tenke.
Mennesker jeg bare møter et kort øyeblikk, og mennesker jeg blir kjent med.
Som jeg blir glad i.

Jeg hater folk.
Folk som ikke plukker opp hundedritten etter kjæledyret sitt på gata.
Folk som setter igjen spøla utenfor søppelsuget og regner med at det forsvinner. Selv om det som egentlig skjer er at ingen føler ansvar for det og det kommer mus og rotter.
Folk som setter igjen ting de ikke vil ha under trappa når de flytter.
Folk som ikke klarer å se nyanser i ting, og må legge skylda for den minste ting på noen. Som alltid må ansvarliggjøre noen andre.
Folk som forlanger.
Folk som debatterer anonymt på nettaviser og rapporterer motsvar på sine egne idiotiske innlegg.
Folk som står klin inni bagasjebåndet på flyplassen.
Folk som klager.
Folk som syter.
Folk.

Grønne fingre...

...det har jeg ikke.

Derfor har den fine,fine planten jeg fikk til bursdagen blirr sånn her:


Men det var en orkidetype, de skal vi st være litt vanskelige.

Selv om jeg ikke har grønne fingre så synes jeg jo planter er hyggelige.
Så i dag har jeg gjort et nytt forsøk og kjøpt denne:

Barndomshistorie i nye omgivelser

Jeg så traileren til Avatar på kino i høst og sa til Nareas at den skulle jeg ikke se. Synes animasjonene var stygge og at filmen så skikkelig kjip ut.

Så kom anmeldelsene:

"Visuelt fantastisk, teknisk unik og nesten forbausende følelsesmessig rik fremtidsfabel", terningkast 5, VG

"James Camerons første spillefilm på 12 år er en triumf for både fortellergleden og teknologien brukt til å formidle den!" Terningkast 6, P3

"«Avatar» holder det den lover og åpner øynene våre for en helt ny verden." Terningkast 5, dagbladet

"Det er bare å slå fast at årets mest opphypede film innfrir forventningene og vel så det" Filmmagasinet, Terningkast 6

"Den fører oss til en fantasiverden hinsides alt man har sett på kino tidligere" Terningkast 6, Nordlys

Ja, og sånn fortsetter det om man går til andre aviser.

Jeg måtte jo se.

Jeg tok feil og de hadde rett. Selvfølgelig. Det er en flott film hvor man endelig har maktet å lage 3d animasjon som fungerer.

Litt ut i filmen synes jeg allikevel historien var merkelig kjent.
Ikke bare at det var en klassisk storytelling som Nareas pleier å si, men den hadde trekk av en barnefilm jeg fikk i bursdagsgave på video for en årrekke siden, og derfor har sett et utall ganger.

Så la jeg det fra meg.

Etterhvert begynte sangene fra denne barnefilmen å gå i hodet mitt til enkelte scener.

Utover ble det bare mer og mer påfallende.
Avatar er en super film, men historien er Pocahontas.