Prinsippene som forsvant

Utenfor regner det. Det er ikke et blått glimt å se mellom skyene. Sånn har det vært der jeg har vært. I vår. Og i sommer. Sånn stort sett i alle fall. Altså ikke så mye regn, men fravær av sol.

Så plutselig fant jeg meg selv i et solarium. Innestengt i en boks, mens falske solstråler brant mot huden. Å se det vinterbleke ansiktet i speilet til midt på sommern stemte liksom ikke. Og solarium ble løsningen. 

Før har jeg vært særs skeptisk. Til solarium. Og til mange andre ting. Og mens jeg lå der tenkte jeg på alle mine bastante prinsipper. Med tiden forsvinner stadig flere av dem. Ett etter ett blir rundere i kantene. 

Det er ikke det at jeg har sluttet å mene ting. Jeg mener mye, bare ikke så prinsippielt. Ikke så ensidig.

På en måte er det lettere å ha alle prinsippene klare, tydelige og i orden. Valgene er tatt. På den andre siden synes jeg det er friere å løsne litt på dem. Å ta stilling til ting underveis. Gjøre det jeg føler for. Jeg dømmer folk i mindre grad nå. 

Jeg ønsker nyansene hjerterlig velkommen!

Voksen?

I dag kjøpte jeg og Ole Martin hagemøbler. Eller, jeg kjøpte hagemøbler. Til vår enorme veranda. Det er noe med å bruke penger på sånne fornuftige, og tilsynelatende kjedelige ting. Tenk hvor mange DVDer jeg kunne fått for det da. Det hadde jo vært gøyere med en ny jakke, eller lagt i litt til å fått ei ny linse til kameraet. 

Men det er jo fint å kunne bruke den verandaen til noe også. Jaja, nå har jeg både vaskemaskin og hagemøbler. Er jeg voksen nå?

Når jeg ser over rekkverket hadde det vært nødvendig med en gressklipper også... 

Dødsangst

Måsen i Tromsø er opptatt av folk, og folk i Tromsø er opptatt av måsen. Det folk er opptatt av, og engasjerte i, ja det er viktig å skrive om i avisa. Jeg ble satt på saken. Og for å lage en ny vri bestemte vi at vi skulle teste hvor i byen det var tryggest å spise. Altså hvor det tok lengst tid før måsen kom å plukket maten ut av hånda på meg.

Testen kunne leses i gårsdagens Nordlys. Videoen kan sees her.

Vi skulle liksom bare stikke ut å fikse dette litt sånn lett. Det jeg ikke tenkte på var at dette selvfølgelig var livsfarlig. Det forsto jeg ikke før jeg hadde tre måser flaksene og skrikende, med sult og død i blikket skrikende rundt meg. 

Min yndlingssangerinne

Min søster Frøydis lagde alltid lyd. Det bidro til liv i huset, men var tidvis litt slitsomt. Så begynte hun å ta sangtimer. På en kort stund ble det en lyd som vi nært henne er blitt veldig glade i, og ikke minst utrolig stolte over.

Her synger hun Wade in the water under en konsert de hadde da hun gikk 2. året på musikklinja.