Folk

Jeg digger mennesker!

I løpet av livet har jeg møtt så utolig mange fantastiske mennesker.
Mennesker som gjør rare ting som å ligge barbeint under nordlyset i 10 minusgrader å le og gråte om hverandre fordi de synes det er så fint.
Mennensker som blir så engasjert i urettferdigheten i verden at de slipper det de har i hendene å gjør ulønnsome ting som de håper gjør en forskjell.
Mennesker som snakker før de tenker og blir ufrivillig komiske på en glodvarm måte.
Mennesker det ikke går an å være i dårlig humør når man er sammen med.
Mennesker som deler de vanskelige tankene sine med meg sånn at jeg blir nødt til å tenke.
Mennesker jeg bare møter et kort øyeblikk, og mennesker jeg blir kjent med.
Som jeg blir glad i.

Jeg hater folk.
Folk som ikke plukker opp hundedritten etter kjæledyret sitt på gata.
Folk som setter igjen spøla utenfor søppelsuget og regner med at det forsvinner. Selv om det som egentlig skjer er at ingen føler ansvar for det og det kommer mus og rotter.
Folk som setter igjen ting de ikke vil ha under trappa når de flytter.
Folk som ikke klarer å se nyanser i ting, og må legge skylda for den minste ting på noen. Som alltid må ansvarliggjøre noen andre.
Folk som forlanger.
Folk som debatterer anonymt på nettaviser og rapporterer motsvar på sine egne idiotiske innlegg.
Folk som står klin inni bagasjebåndet på flyplassen.
Folk som klager.
Folk som syter.
Folk.

Typisk norsk

Da jeg først ble bevisst hvilket folkelig land vi lever i var da Kronprins Håkon og Mette Marit ble sammen. Ei utaggerende alenemor som kronprinsesse. Kjærlighet over sosiale lag. Aksept for at de kongelige også er mennesker. I andre land var det hårreisende. De fleste her til lands synes vel egentlig at det var sånn passe greit. Det var da jeg for første gang tenkte over hvor folkelige vi er.

Etter det har jeg fått påminnelser om det meg jevne mellomrom, men nå var det lenge siden sist. Helt til i dag.
"Nei se, der kommer Jonas", sier Ole Martin mens vi spiser middag i kantina.
Jonas kommer traskende inn sammen med noen unge studenter. Griper et grått brett som er litt vått etter skylling enda med den ene hånden, mens han klapper den ene studenten kameratslig på ryggen med den andre. Han stiller seg i den lange "ja det er eksamenstid" køen. Når det endelig blir hans tur velger han pisslunka pastagrateng med salat fremfor torskemedaljonger eller kjøttpølse og potetmos. Så var det betalingskøen. "Har vi så storfint besøk i dag", sier dama i kassa litt beskjedent mens utenriksministeren fisker frem kontantene. Som en hvilken som helst annen student.

Ja vi liker Jonas!