Jeg er utrolig dårlig til å stå opp.
Det er så deilig å ligge i senga.
Slumme under dyna.
Høre pusten av han som ligger ved siden av.
Krype helt inntil.
Sovne igjen.
Våkne til på nytt.
Nesten våkne helt når han står opp og drar på jobb.
Bare noen minutt til under den varme dyna.
Tid til å bare tenke.
I en tilstand som svever mellom bevisst og sovende.
Så kjenner jeg at nå vil jeg at dagen skal begynne.
Og da. "Just when I thought I was out... they pull me back in" liksom.
Så våkner jeg brått noen timer senere. Halve dagen er borte.
Det jeg rekker er å stå opp, spise frokost og dusje.
Så er det på tide å tilbringe resten av dagen på jobb.
