Jeg har alltid hatt mennesker rundt meg. Familie, venner, bekjente. Folk som har vært glad i meg. Som jeg har vært glad i.
Jeg liker å ha dem der. Jeg trenger å ha dem der. Har alltid hatt et stort behov for å dele gleder, og sorger.
Jeg tror kanskje jeg var ti, kanskje nærmere tolv da jeg oppdaget det.
Noen ting gikk ikke å dele. Noen tanker kunne bare ikke andre mennesker forstå. Eller jeg klarte ikke å få forklart. Jeg prøvde å si, men ordene jeg tenkte kom ikke ut av meg. Noen ting finnes det ikke ord for.
Samme hvor mye man er sammen, står man samtidig alltid helt alene.
