Typisk norsk

Da jeg først ble bevisst hvilket folkelig land vi lever i var da Kronprins Håkon og Mette Marit ble sammen. Ei utaggerende alenemor som kronprinsesse. Kjærlighet over sosiale lag. Aksept for at de kongelige også er mennesker. I andre land var det hårreisende. De fleste her til lands synes vel egentlig at det var sånn passe greit. Det var da jeg for første gang tenkte over hvor folkelige vi er.

Etter det har jeg fått påminnelser om det meg jevne mellomrom, men nå var det lenge siden sist. Helt til i dag.
"Nei se, der kommer Jonas", sier Ole Martin mens vi spiser middag i kantina.
Jonas kommer traskende inn sammen med noen unge studenter. Griper et grått brett som er litt vått etter skylling enda med den ene hånden, mens han klapper den ene studenten kameratslig på ryggen med den andre. Han stiller seg i den lange "ja det er eksamenstid" køen. Når det endelig blir hans tur velger han pisslunka pastagrateng med salat fremfor torskemedaljonger eller kjøttpølse og potetmos. Så var det betalingskøen. "Har vi så storfint besøk i dag", sier dama i kassa litt beskjedent mens utenriksministeren fisker frem kontantene. Som en hvilken som helst annen student.

Ja vi liker Jonas!