Lost en Cadiz

Jeg eier ikke retningssans. I alle fall ikke sa mye. Jeg er heller ikke sa veldig god i spansk. Men jeg prover. I gar kveld var jeg veldig trott. I dag morrest var jeg veldig stressa. Damen i familien jeg bor hos fulgte meg til forste skoledag ved universitetet i cadiz. Jeg kom sent i gar, og hadde bare snakket litt med henne for den forste dagen var i gang.

Da hun hadde gatt, og vi satt pet og pyntelige i et klasserom i femte etasje kom jeg pa...
- Shit, jeg har ikke adressen hjem. Jeg har ikke telefonnumret til de jeg bor hos. Og jeg husker bare hva hun heter til fornavn.

Men jeg bor bare noen minutter a ga hjemmefra, og kvelden for hadde min vertspappa forklart meg veien fra vinduet. Dette kom til a ga bra.

Etter endt skoledag gikk jeg hjem. I leiligheten ventet lunsjen, som er det viktigste maltidet i Spania. Jeg var sulten, og gledet meg.

Sa var jeg der, i alle fall sann ca. Men var det denne doren? Ja, den sa sann ut. Noklene passer ikke. og ikke til doren ved siden av heller, og ikke den ved siden av der igjen heller. Var det ikke her? Jeg spor mennen i kiosken. Det blir sirkus. Han kan ikke engelsk. Snakker rart spansk. Jeg kan ikke sa mye spansk uansett. Han roper pa alle som kommer forbi. Ingen forstar meg. Jeg forstar ingen. Men alle snakker. Masse. Og hoyt. Etter en stund for jeg lurt meg unna, men na er jeg totalforvirra. Alle mine ideer om hvor denne doren kan vare er borte. For noen minutter siden var jeg helt overbevist om at jeg var veldig naert. Na husker jeg ikke hvilken retning den bor vaere en gang. Jeg begynner a ringe folk i klassen, men telefonen virker ikke. Hva skal jeg gjore?

Sa ringer det. Oda. Hun finner heller ikke huset sitt i de kliss like trange gatene. Det er ikke til a stikke under en stol at det er deilig a ikke vaere alene. Vi motes. Spiser. Og noen timer senere moter vi resten av klassen igjen. Koordinatoren far tak i familiene vare. Og vi far adresser og telefonnumre.

Enda noen timer senere er jeg hjemme hos et par i starten av tretti aarene. en baby, en hund og en snart fire aar gammel gutt som lurer pa hvorfor jeg ikke kom hjem til lunsj.

My little pony

Jeg er i Oslo. I går var jeg ute sammen med Kristin og fikk oppleve hennes liv i Oslo, som hun selv sa. På senen sto hennes venner i My little Pony. Et nydelig band.




Jeg møtte Simen og Ola på Alltinget da jeg var 16år, og synes de var fantastisk søte. Så det var veldig gøy å se de på scenen nå. De så nesten akkurat like ut!

20. oktober kommer albumet!

Andre julegaveønske

Åsa Linderborg sin bok Meg eier Ingen er nå ute på norsk. Den har rørt mer ved både kritikere og lesere enn forfatteren selv hadde trodd eller forventet. Boken er en selvbiografisk barndomsskildring. En beretning om en oppvekst med mye kjærlighet og en alkoholisert far. Allerede før jeg har lest den forstår jeg at dette er en bok det er verdt å eie. Mitt andre julegaveønske.

Kvinner jeg beundrer - del 1

Live Maria Roggen

Født i Oslo 22. mars 1970. Norsk jazzsangerinne, tekstforfatter og komponist. Vokalist i Come Shine. Det er der jeg kjenner henne fra. Eller har et forhold til henne fra. Akkurat nå hørte jeg henne synge på store studio. Hun synger så vakkert. Sånn jazz som jeg elsker. Sånn jazz som mamma har spilt for meg i bilen, og som minner om bestefars evige øving på kontrabassen.

Det er ikke for ingenting at hun er en av norsk jazz sine mest kjente kvinnelige stemmer.




Hør henne synge her

Så som i himmelen

Hvordan kan man være sikker? Foreksempel når man er glad i noen, hvordan vet man for sikkert at men virkelig er glad i dem? Hvordan vet man at man er forelska? Og hvordan vet man at man elsker noen? Eller hvordan vet man for sikkert at man ikke elsker noen?

Drømmeantrekk

Jeg har startet dagen i joggebukse. Nå skal jeg snart få på meg noe annet å komme meg på skolen. Tenkt om jeg kunne tatt på meg det
te:


Oscar de la Renta, New York Fashion Week



t

Jeg ønsker meg:

Det høst. Det er moteuker. Det er så utrolig mye fint å se på:



Silkebukser er på tur in. Og de ser unektelig behagelige ut.
Elie Tahari, New York.
Daughters by Obedient Sons,New York
Fargene jeg drømte om da jeg var liten.
Hanii Y, New York
Denner bare aldeles nydelig.
Tibi, New York
DKNY, New York
A-FORM: Fra Emma Cook, London
Aquascutum, London

Anvendelig: Vet ikke helt. Lekker: Uten tvil.
Fra Harriets Muse, London

Noen...

...brødskiver er bedre enn andre...
Noen kopper med kakao er bedre enn andre...
Noen pauser er bedre enn andre...
Noen gnagsår er bedre enn andre...
Noen former for smerte er bedre enn andre...
Noen dager er bedre enn andre...

I dag er en sånn dag.

Jeg har vært på Tromsdalstinden for første gang

Første julegaveønske

Bursdagen er over, og det er bare å se frem mot årets neste pakkedag.

Første julegaveønske:



(Andre julegaveønske: ps3)

Halvdan og tanker fra barndommen

Det er rart med det. Denne barndommen. Vi kommer ikke utenom den. Den har satt sine spor. Den betyr så mye. Minnene fra barndommen er så sterke.

Forrige lørdag presset tårene på. Jeg sto helt for meg selv i en folkemengde. Det var midt på dagen. På scenen foran meg sto Halvdan Sivertsen. En av mine barndomshelter. Jeg har vært på en konsert før. Da var jeg ca åtte år. Jeg hadde nok ikke hatt det samme forholdet til Halvdan Sivertsen om jeg ble presentert for han i dag. Man får et annet forhold til det som hører barndommen til. Mens han sto på scenen kom så mange av tankene jeg hadde da jeg var liten og hørte på Halvdan på kassett når jeg rydda rommet eller skulle sove. Så denne uka har det gått mye i Halvdan.

Og vi banka på døran i slott og palass
Førr vi trengte tell husrom og mat
Men de mektige møtt oss med skuddsikkert glass
Og de rike de møtt oss med hat
Berre småfolk og fattige bød oss av sitt

Josefs julevise

De første tankene og fattigdom og forskjeller i verden....

Vi e forskjellig, vi e lik 
Og vet at 

Hver gang vi møtes, har vi det bra 
Vi e venna førr livet 
Sånne e gode å ha 

Venner

...om vennskap...

Og dagen den e vikti og den kræv oss
Men natta den e din og min og nu
Ingen e så go som du da

Kjærlighetsvisa

...om kjærlighet.


(Et eksempel på at en presentasjon for Halvdan i mer voksen alder ikke blir helt det samme)

Frost

I går begynte jeg å fryse. Sånn på generell basis. Jeg slo på vifteovnen hjemme, og jeg og Ole Martin hadde en prat om at sofaen burde trekkes frem, og ovnene slåes på. Høsten og vinteren er her straks. Og jeg fryser.

På skolen i dag frøys jeg hele dagen, og jeg er kald fremdeles. Selv etter en halv time under dyna. Føttene er kalde samme hvor tykke ullsokker jeg har på. Det er som om kulden har satt seg i meg. Og jeg vet at den ikke kommer til å slippe. Den kommer selvfølgelig ikke til å være der når jeg trener. Når jeg dusjer vil den være borte en liten stund. Og om noen vil ha meg i armkroken litt så tar den pause. Men sånn helt generelt har kulden kommet, den har bitt tak i meg, og jeg vet at den ikke kommer til å la meg i fred før til våren. Begynne å slippe taket så smått i april, og forlate meg når den første sommerdagen kommer. Det er bare å venne seg til det.