Typisk norsk

Da jeg først ble bevisst hvilket folkelig land vi lever i var da Kronprins Håkon og Mette Marit ble sammen. Ei utaggerende alenemor som kronprinsesse. Kjærlighet over sosiale lag. Aksept for at de kongelige også er mennesker. I andre land var det hårreisende. De fleste her til lands synes vel egentlig at det var sånn passe greit. Det var da jeg for første gang tenkte over hvor folkelige vi er.

Etter det har jeg fått påminnelser om det meg jevne mellomrom, men nå var det lenge siden sist. Helt til i dag.
"Nei se, der kommer Jonas", sier Ole Martin mens vi spiser middag i kantina.
Jonas kommer traskende inn sammen med noen unge studenter. Griper et grått brett som er litt vått etter skylling enda med den ene hånden, mens han klapper den ene studenten kameratslig på ryggen med den andre. Han stiller seg i den lange "ja det er eksamenstid" køen. Når det endelig blir hans tur velger han pisslunka pastagrateng med salat fremfor torskemedaljonger eller kjøttpølse og potetmos. Så var det betalingskøen. "Har vi så storfint besøk i dag", sier dama i kassa litt beskjedent mens utenriksministeren fisker frem kontantene. Som en hvilken som helst annen student.

Ja vi liker Jonas!

Del dine hemmeligheter

Nå har jeg nettopp strandet lenge på PostSecret, en fantastisk blogg. Det er et kunstprosjekt som startet i 2005, hvor folk kan sende inn sine dypeste hemmeligheter anonymt på postkort. Til nå ligger det over 2500 hemmeligheter på siden. Den startet som et blogeksperiment som ble oppdatert hver søndag. I 2007 ble postsecretcommunity opprettet. Mer enn 39.000 mennesker har registrert seg på diskusjonsforumene etter det.

Og da var julebordsesongen her igjen

I skapet henger kjolen fra i fjor, fra året før, og den jeg kjøpte i Spania i år. Ute er det snø og luevær. Det nærmer seg julebord. Og i hjerter gjør det vondt.

Alt er med andre ord som de skal være.

For tredje år på rad ser jeg enden av et manneprosjekt som jeg innerst inne har vist at var håpløst hele tiden, men ikke villet gi slipp på, sånn i julebordstider. I forifjor var jeg litt for svimmel allerede rett etter maten. Dansenummeret mitt gikk relativt dårlig, med mange glemte trinn og lite energi, og ikke spør meg hva som skjedde utover kvelden. Jeg aner ikke. I fjor husker Lina meg nok best som et gjenferd på morgenkvisten, og Ole Martin nekter å glemme replikken "han villa itj ha mæ" sagt med skjelvende stemme og tårevåte øyne. Begge julebordene var et av sitt års mest håpløse, og tristeste fester. Så hva kan jeg forvente av julebordet 2008? Blir det history repeats itself? Eller kanskje jeg kan forvente meg tidenes fest? Alle gode ting er jo tross alt tre!

Så for julebord, mitt skakkjørte følelsesliv, tre flotte menn, og litt for mye akevitt: Mariah Carey på sitt beste

So you think you can dance?

Her for en liten stund siden kom jeg over en blog som jeg tenkte at var no for meg. Failblog. Ikke alt er like morsomt, men noe er hysterisk. Denne foreksempel:

The Black Dog´s Progress

The Black Dog's Progress from small time inc. on Vimeo.

Dagens horoskop

Noen som står deg nær overrasker deg i dag. Alle vil gjøre ting på sin måte.

Jeg venter i spenning!

Jada, neida, så det...

Jeg leser horoskopet i Nordlys nesten hver dag. Jeg synes det er gøy. Synes sjargongen minner ganske mye om da jeg og Maren skrev horoskop i den storartede skoleavisa Mulvarpen på folkehøgskolen.

Dagens Nordlyshoroskop for alle oss yndige jomfruer:

Det blir en hektisk tid. Møter og ærender holder deg syselsatt. Les bøker, skriv brev.

Jaha, hvem vil ha brev?

Ja vi elsker Agent Provocateur!

Mankind is no Island

Av Jason van Genderen, Shane Emmett og John Roy. Vinner Tropfest NY 2008. Verdens største kortfilmfestival.

En ny oppdagelse

Jeg viste ikke at de fantes. De var en helt ukjent yrkesgruppe for meg. Et tegn på at vi lever i et land hvor mange av oss har det alt for bra. Personlige shoppere. Er jeg helt borte som ikke har fått med meg at jeg kunne velge dette yrket? Rådgiveren på min videregående skole, nevnte ingenting om det!

Kanskje like greit. Jeg ville jo ikke ha vært det, og jeg ville ikke hatt en.




Sigrid-Lovise Skulbru er personlig shopper