Musikk

Jeg gikk til jobb og hadde musikken på random. Da kom tenårene veltende over meg. På rekke og rad. Muse, Radiohead, Placebo, Peel, Motorpsycho....og minnet om mitt forhold til musikk da jeg var i fasen som så treffende kalles identitetskrisen.

Musikk er viktig for meg nå også. Veldig. Men da var den enda mer nødvendig. Musikken var min. Der druknet jeg ensomheten, prøvde å finne ut av hvordan jeg skulle takle ting, flyktet fra alt som var slitsomt, det var bedre å gråte til musikk, musikken fikk meg glad når alt gikk mot meg, musikken var som mitt eget lille rom på siden av verden.

Mange slitsomme minner, noen triste, og mange gode. Og ikke minst mye bra musikk som jeg ikke har hørt på lenge.

Noen sanger jeg elsket:









....og gammel kjærlighet ruster aldri!

Film er herlig!

For tredje år på rad er jeg i Tromsø under Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF). Jeg trodde en stund at min tiltaksløshet skulle føre til at det ble det tredje året uten at jeg fikk sett en eneste film. Det ville vært trist, for jeg er jo egentlig veldig glad i film. Men jeg jobber jo mye, og Christina kommer i helga.

Men jeg har tatt eg på tak, og prøver å få med meg det jeg kan, selv om det ikke blir så mye. I morrest så jeg den første filmen før jobb. Og da skulle jeg enda mer enn før ønske at det ikke skjedde noe som helst annet, og bare kunne løpe fra film til film.

It´s not me, I swear.

En fantastisk film. Trist. Vakker. Visuelt god. Alvorlig. Og morsom. På en gang. I en perfekt balanse. Anbefales sterkt.

Nytt år!

Som regel betyr overgangen til et nytt år bare at tallene endres på kalenderen. Det livet jeg levde før jul pleier som regel å fortsette etter at sjampanjen en inntatt, og nyttårskysset delt ut.

I år kjennes det annerledes. Det er deilig å se på at skolebøkene bare kan ligge i fred. Jeg er ferdig med studiene (i alle fall nesten), og jeg har fått meg ny jobb. Jeg var veldig glad i den gamle, men jeg er fornøyd med at jeg slipper å satse på å leve av å være tilkallingsvikar. Jeg har penger igjen. En av mine aller beste venner har flyttet tilbake til Tromsø. Ja, og tilogmed i hjertet kjennes alt lettere.

Så mange av de bekymringene som kom med høstmørket, har lettet fra skuldrene mine etter at sola snudde, og vi har begynt å skrive 2009.

Jeg er glad.

Jeg tror det nye året blir fint!

Bæthøn. Til hverdag og fest.

Av redsel for at den skal gå i stykker i frakt, har aldri Bæthøn fått bli med til Tromsø. Til stor glede for min mor. Hun har lagt sin elsk på den fantastiske bursdagsgaven fra Stig og Henrik, og håper at jeg aldri skal ta den med meg ut av barndomshjemmet. Den har fått en sentral plass i stua, og nå har hun pyntet den til jul.

Endelig hjemme

Jeg gleder meg alltid til jul. Jeg ser alltid frem til å komme hjem. Men denne jula har jeg gledet meg enda litt mer enn vanlig. Og endlig er jeg her:





(Jaja, bildene er tatt et annet år. Det ser ikke sånn ut på Steinkjer heller i plussgrader)


Huset ligger der det skal. Skiløypa går fremdeles ra rett utenfor stuedøra. Det lukter Haugstua i gangen. Pappa kommer fremdeles med haltørre vitser som Frøydis ville kalt for lærerhumor, men hun er ikke hjemme enda. Sofie er like ivrig på å spille spill. Mamma ler like mye. Og jeg er glad!

Timesculptures

Denne bloggen er jeg blitt velidg glad i. Og i dag følte jeg for å stjele det ene innlegget.




Jeg ble både glad og fasinert av å se dette. Og ikke mindre entusiastisk av å få et innblikk i hvorden timesculptures lages:

Typisk norsk

Da jeg først ble bevisst hvilket folkelig land vi lever i var da Kronprins Håkon og Mette Marit ble sammen. Ei utaggerende alenemor som kronprinsesse. Kjærlighet over sosiale lag. Aksept for at de kongelige også er mennesker. I andre land var det hårreisende. De fleste her til lands synes vel egentlig at det var sånn passe greit. Det var da jeg for første gang tenkte over hvor folkelige vi er.

Etter det har jeg fått påminnelser om det meg jevne mellomrom, men nå var det lenge siden sist. Helt til i dag.
"Nei se, der kommer Jonas", sier Ole Martin mens vi spiser middag i kantina.
Jonas kommer traskende inn sammen med noen unge studenter. Griper et grått brett som er litt vått etter skylling enda med den ene hånden, mens han klapper den ene studenten kameratslig på ryggen med den andre. Han stiller seg i den lange "ja det er eksamenstid" køen. Når det endelig blir hans tur velger han pisslunka pastagrateng med salat fremfor torskemedaljonger eller kjøttpølse og potetmos. Så var det betalingskøen. "Har vi så storfint besøk i dag", sier dama i kassa litt beskjedent mens utenriksministeren fisker frem kontantene. Som en hvilken som helst annen student.

Ja vi liker Jonas!