Jeg gikk til jobb og hadde musikken på random. Da kom tenårene veltende over meg. På rekke og rad. Muse, Radiohead, Placebo, Peel, Motorpsycho....og minnet om mitt forhold til musikk da jeg var i fasen som så treffende kalles identitetskrisen.
Musikk er viktig for meg nå også. Veldig. Men da var den enda mer nødvendig. Musikken var min. Der druknet jeg ensomheten, prøvde å finne ut av hvordan jeg skulle takle ting, flyktet fra alt som var slitsomt, det var bedre å gråte til musikk, musikken fikk meg glad når alt gikk mot meg, musikken var som mitt eget lille rom på siden av verden.
Mange slitsomme minner, noen triste, og mange gode. Og ikke minst mye bra musikk som jeg ikke har hørt på lenge.
Noen sanger jeg elsket:
....og gammel kjærlighet ruster aldri!
5 comments:
Hehe, fine sanger dette ja. Muse og Placebo er jo strålende fortsatt, og jeg har mange nye minner til de sangene også.
Men Peel, de kjenner jeg at hører fortiden til. Jeg hadde helt glemt den sangen der, hehe.
Hehe, ja, enig der. Men Peel hører jo fortiden til på mange måter!
Kan med hånda på hjertet si at jeg hører på bedre musikk nå enn som tenåring, på alle mulige måter faktisk :P
Men det er jo ikke fritt for at man tar en retrotrip nå og da :)
Fin den Motorpsyco-låta forresten!
Ja den er flott!:)
Post a Comment