Kjære alle dere på facebook

Dere tar feil.
Det er ikke dere som har verdens beste kjærest.
Det har jeg!

Sammen, men alltid alene

Jeg har alltid hatt mennesker rundt meg. Familie, venner, bekjente. Folk som har vært glad i meg. Som jeg har vært glad i.

Jeg liker å ha dem der. Jeg trenger å ha dem der. Har alltid hatt et stort behov for å dele gleder, og sorger.

Jeg tror kanskje jeg var ti, kanskje nærmere tolv da jeg oppdaget det.

Noen ting gikk ikke å dele. Noen tanker kunne bare ikke andre mennesker forstå. Eller jeg klarte ikke å få forklart. Jeg prøvde å si, men ordene jeg tenkte kom ikke ut av meg. Noen ting finnes det ikke ord for.

Samme hvor mye man er sammen, står man samtidig alltid helt alene.

Å stå opp

Jeg er utrolig dårlig til å stå opp.
Det er så deilig å ligge i senga.
Slumme under dyna.
Høre pusten av han som ligger ved siden av.
Krype helt inntil.
Sovne igjen.
Våkne til på nytt.
Nesten våkne helt når han står opp og drar på jobb.
Bare noen minutt til under den varme dyna.
Tid til å bare tenke.
I en tilstand som svever mellom bevisst og sovende.
Så kjenner jeg at nå vil jeg at dagen skal begynne.
Og da. "Just when I thought I was out... they pull me back in" liksom.
Så våkner jeg brått noen timer senere. Halve dagen er borte.
Det jeg rekker er å stå opp, spise frokost og dusje.
Så er det på tide å tilbringe resten av dagen på jobb.

Kjærestesøndag

Sove lenge
Lage god frokost
Slumme på sofaen
Stryke over håret
Puss
Sovne
Bare være
Sammen
Spise ute
Stikke på kino
Holde i hånda på fortauet på tur hjem
Sovne helt inntil

Kjærestesøndag er den beste dagen. Nå er det mandag, og jeg lengter tilbake.

De små tingene

Det skal så lite til. Det er utrolig hva litt vennlighet kan gjøre med en dårlig dag.

Innlegg fra kort sagt i Nordlys 6. mars:

Tusen takk, lille venn!

Kjørte meg en tur. Man har mange tanker noen ganger som surrer i toppen. Noen ganger er man lei av det vanlige livet, og har grå tanker. I veikanten på Åslandfeltet, ved et hvitt eldre hus med et lite uthus står ei lita jente på tre-fire år og vinker til meg. Jeg vinker tilbake. Gud for ei vinkin, jeg fikk ei stjerne rett i hjertet og kjente livet boble i meg! Jeg ble så glad, dagen min var reddet av en liten jente i veikanten. Tusen takk, lille venn!

Klem fra Hannah-keisa

Musikk

Jeg gikk til jobb og hadde musikken på random. Da kom tenårene veltende over meg. På rekke og rad. Muse, Radiohead, Placebo, Peel, Motorpsycho....og minnet om mitt forhold til musikk da jeg var i fasen som så treffende kalles identitetskrisen.

Musikk er viktig for meg nå også. Veldig. Men da var den enda mer nødvendig. Musikken var min. Der druknet jeg ensomheten, prøvde å finne ut av hvordan jeg skulle takle ting, flyktet fra alt som var slitsomt, det var bedre å gråte til musikk, musikken fikk meg glad når alt gikk mot meg, musikken var som mitt eget lille rom på siden av verden.

Mange slitsomme minner, noen triste, og mange gode. Og ikke minst mye bra musikk som jeg ikke har hørt på lenge.

Noen sanger jeg elsket:









....og gammel kjærlighet ruster aldri!

Nytt år!

Som regel betyr overgangen til et nytt år bare at tallene endres på kalenderen. Det livet jeg levde før jul pleier som regel å fortsette etter at sjampanjen en inntatt, og nyttårskysset delt ut.

I år kjennes det annerledes. Det er deilig å se på at skolebøkene bare kan ligge i fred. Jeg er ferdig med studiene (i alle fall nesten), og jeg har fått meg ny jobb. Jeg var veldig glad i den gamle, men jeg er fornøyd med at jeg slipper å satse på å leve av å være tilkallingsvikar. Jeg har penger igjen. En av mine aller beste venner har flyttet tilbake til Tromsø. Ja, og tilogmed i hjertet kjennes alt lettere.

Så mange av de bekymringene som kom med høstmørket, har lettet fra skuldrene mine etter at sola snudde, og vi har begynt å skrive 2009.

Jeg er glad.

Jeg tror det nye året blir fint!