Danse mot...

Våren er på vei.
Det leser jeg i alle fall støtt og stadig på facebook og twitter.
Men det er ikke sant.
Ikke for meg.

Min kompis Petter sa det så fint.
"I Tromsø har vi ikke vår. Bare vinter som går over i en slags sommer"

En slags sommer.

Jeg elsker våren.
Det er min yndlings-årstid.
Når snøen glinser blank av sola i veikanten, og forsvinner raskere enn man kunne håpe på.
Først blir man bare glad av å se det grå gresset fra i fjor som dukker opp, men så begynner det å spire og gro fort som bare det.
Jeg elsker når verden rundt er bittelitt grønnere når man våkner om morgenen.
Fuglesangen som kommer tilbake.
Lukta av at alt som har ligget i dvale livner til.

Jeg er lei.
Av å ikke ha vår.

Drømmen om Tromsø

For tre år siden var jeg hjemme på Steinkjer. Romjula nærma seg slutten og jeg skulle i praksis.
I Tromsø.
En mørk men livlig vinterby hadde jeg hørt.
Blårock var det eneste utestedet jeg hadde hørt noen snakke om, og jeg så for meg en passe stor by med mange unge folk. Med mange konserter. Med et yrende uteliv. Sene netter. Nye bekjentskaper.
Med masse studenter.
Jeg var nesten helt overbevist om at der fantes det en fyr med converse sko, smale jeans, hettergenser og skinnjakke som passet for meg.
Om jeg ikke fant han så skulle jeg uansett bare være der i tre måneder.
Etter praksis var det semesteroppgave. Så eksamen. Etter det hadde jeg tenkt å ta det siste året på bachloren i utlandet et sted.
Italia kanskje? Eller Berlin? Eller kanskje ikke lenger enn til Malmö.

Ting blir stort sett ikke som i drømmene.

Ett år i utlandet ble til tre uker i Spania.
Etter å ha blitt her nesten tre år lenger enn jeg tenkte har jeg funnet en asiat med Bergansbukse og Adidas Superstar sko som jeg kjente litt fra før.

Virkeligheten er ikke så verst den heller!

Å stå opp

Jeg er utrolig dårlig til å stå opp.
Det er så deilig å ligge i senga.
Slumme under dyna.
Høre pusten av han som ligger ved siden av.
Krype helt inntil.
Sovne igjen.
Våkne til på nytt.
Nesten våkne helt når han står opp og drar på jobb.
Bare noen minutt til under den varme dyna.
Tid til å bare tenke.
I en tilstand som svever mellom bevisst og sovende.
Så kjenner jeg at nå vil jeg at dagen skal begynne.
Og da. "Just when I thought I was out... they pull me back in" liksom.
Så våkner jeg brått noen timer senere. Halve dagen er borte.
Det jeg rekker er å stå opp, spise frokost og dusje.
Så er det på tide å tilbringe resten av dagen på jobb.

Har nok en gang funnet en fantastisk vakker film på 40 Fakes

Cisma's "Le Sens Propre" from Cisma on Vimeo.

Human Steps

Noen ganger skulle jeg så inderlig ønske at jeg kunne blitt danser