Folk

Jeg digger mennesker!

I løpet av livet har jeg møtt så utolig mange fantastiske mennesker.
Mennesker som gjør rare ting som å ligge barbeint under nordlyset i 10 minusgrader å le og gråte om hverandre fordi de synes det er så fint.
Mennensker som blir så engasjert i urettferdigheten i verden at de slipper det de har i hendene å gjør ulønnsome ting som de håper gjør en forskjell.
Mennesker som snakker før de tenker og blir ufrivillig komiske på en glodvarm måte.
Mennesker det ikke går an å være i dårlig humør når man er sammen med.
Mennesker som deler de vanskelige tankene sine med meg sånn at jeg blir nødt til å tenke.
Mennesker jeg bare møter et kort øyeblikk, og mennesker jeg blir kjent med.
Som jeg blir glad i.

Jeg hater folk.
Folk som ikke plukker opp hundedritten etter kjæledyret sitt på gata.
Folk som setter igjen spøla utenfor søppelsuget og regner med at det forsvinner. Selv om det som egentlig skjer er at ingen føler ansvar for det og det kommer mus og rotter.
Folk som setter igjen ting de ikke vil ha under trappa når de flytter.
Folk som ikke klarer å se nyanser i ting, og må legge skylda for den minste ting på noen. Som alltid må ansvarliggjøre noen andre.
Folk som forlanger.
Folk som debatterer anonymt på nettaviser og rapporterer motsvar på sine egne idiotiske innlegg.
Folk som står klin inni bagasjebåndet på flyplassen.
Folk som klager.
Folk som syter.
Folk.