Surre surre surrehue

- Simen og Andrea dere får ikke dra til midtøsten. Jeg kommer ikke til å få sove om nettene. Dere er de to største surrehuene jeg kjenner. Dere kommer til å bli skutt, sa Maren ei stund før jeg dro på rundtur i midtøsten sammen med resten av valgfagsklassen på folkehøgskolen.

Jeg visste at jeg var distre.
Men det var ikke før da. Akkurat i det øyeblikket. Våren 2005. At jeg begynte å tenke over om det virkelig var så ille.

Jeg dro til midtøsten. Jeg holdt på å glemme fotobagen med fotoutstyr, pass, penger, og alt annet jeg hadde med som var verdifult på nesten alle stedene vi satte oss ned for å spise.
Heldigvis fikk Espen det alltid med.

- Neste gang lar du det stå, sa lærer Torbjørn til Espen.

Det var i det øyeblikket jeg skjønte at Maren hadde rett.
Heldigvis fortsatte Espen å ta tingene med.

***

Jeg skulle på kafe før jobb, og konsert etter.
Tok med en stor veske med masse ting. Bok, mat og en liten veske til å ha på kvelden.
På kafeen fant jeg ut at lommeboka lå hjemme.
Silje betalte kaffen.

Kom litt tidlig på jobb.
Tok en bil og kjørte hjem for å hente lommeboka.
Da jeg kom fram oppdaget jeg at nøklene lå igjen på jobb.

Danny synes jeg var flink til å bevare sinnsroen da jeg kom tilbake på jobb, og jeg fikk låne penger til mat, konsert og øl.

I konsertkøen kom jeg på at de kom til å ville sjekke legitimasjon som jeg ikke hadde med meg.
Fant heldigvis en bekjent som fikk lurt meg inn.

Skulle ta et par øl å gå tidlig hjem. Skulle jo på jobb lørdag morgen også.
Så ble det veldig hyggelig. Et par øl og et par timer senere enn planen, brukte jeg de siste pengene til å ta taxi hjem.
Utenfor inngangsdøra oppdaget jeg at nøklene til leiligheten lå i den store veska. På jobb.

Det var bare en ting å gjøre. Gå tilbake til byen.

På tur tilbake i 17 minusgrader kom jeg på at nøklene til jobb lå i lommeboka inne i leiligheten. Som jeg ikke kom meg inn i.

Christine tok ikke telefonen.
Danny tok ikke telefonen.
Alle andre jeg kjenner bor langt unna.
Jeg hadde ikke taxipenger.

- Jeg kan ikke sove ute. Det er for kaldt. Jeg må sove på natthjemmet sammen med de hjemløse, tenkte jeg og begynte å stålsette meg.

Så kom jeg på Silje.
Gode, snille kaffebetalende Silje.
Et nytt lite håp ble tent, og jeg ba til den guden jeg ikke tror på om at hun skulle ta telefonen.

Ja! En stykk varm stemme i andre enden av telefonen. To glass cava og en ekstra time lenger oppe enn planlagt. Et nyoppredd gjesterom. Jeg var reddet!

Lørdag morgen ringte vekkerklokka latfor tidlig. Marte låste meg inn på jobb. Det ble en lang dag.

Aldri før har det vært så deilig å vri nøkkelen om i låsen til ytterdøra.
Endelig. Jeg, nøklene til leiligheten, nøklene til jobb og lommeboka mi var på samme sted igjen.