Kvinner jeg beundrer - del 2

I år er det Madonnas år. Jaja, den skilsmissen feier vi under teppe et lite øyeblikk. Hun er femti. Halveis til hundre, og med en fantastisk karriere både bak og foran seg. Og man kan si mye om Madonna. Man kan mene mye om Madonna. At hun er det popikonet hun er, er et sikkert tegn på at mange elsker henne. Men hun kunne aldri vært der hun er om ikke tusenvis av mennesker hadde hatet henne. Foreksempel min bestefar. Han kan ikke fordra henne. Og for all del, jeg ser den:




Madonna Louise Veronica Ciccone. Født 16. august 1958 i Bay City, Michigan, USA. Moren døde da hun var fem, og hun ble den eneste i søskenflokken som ble boende med faren. Da han fikk seg en ny kone, og flere barn, måtte Madonna vokse fort. Hun hadde mye ansvar i huset og for sine småsøsken, og ble strengt oppdratt. Det var kanskje under disse forholdene hun lærte seg å forstå hva som krevdes av henne for å lykkes. En herlig blanding av sjarm og kynisme.



Hun har en faen i voldsk selvstendighet som jeg selv bare kan drømme om. Hun har jobbet knallhardt, og bevisst, for å komme seg fra å spise McDonalsrester fra søpplebøtter, til å bli dronningen av pop. Og selv som dronningen av pop styrer hun sine egne foretnigner selv.

Musikken hennes kan jeg personlig leve godt foruten. Det er nettopp denne sterke personligheten, og selvfølgelig mest av alt danseren Madonna jeg beundrer.

Kreativ dans

Jeg trur det var første uke på journalist utdanninga. Vi kjente ikke hverandre i det hele tatt, og skulle ha gruppearbeid om gruppearbeid. Mn gruppe satte seg ned.

- Ja, hvordan skal vi presentere dette da, spurte noen.
- Kreativ dans, sa Jakob spontant.

Og så ble det sånn. Etter det var det kreativ dans med jevne mellomrom til både hverdag og fest.

Og nå, tre år etter, kan Anita vise meg at ICA har latt seg inspirere av konseptet:

Borte bra...

...men naa begynner jeg aa glede meg til aa komme hjem. Det er alltid saann. Samme hvor jeg er. Samme hvor lenge jeg er borte. Naar det naermer seg hjemreise, saa begynner jeg aa lengte voldsomt.

Jeg gleder meg til:

- min egen seng
- grovt brod
- aa spise naar det passer meg
- aa se alle jeg savner igjen
- sitte inne i morket aa drikke kakao
- at folk forstaar meg, og at jeg forstaar dem
- rene klaer
- aa slippe aa spise frityrstekt mat hver dag
- sjokomelk fra dispenser
- aa lese norske aviser, se norsk tv, og faa med eg hva som skjer i Norge og verden
- so you think you can dance
- aa snakke i telefonen uten aa telle minutter
- aa slippe aa omgaaes folk jeg ikke kjenner hver eneste dag
- macen min!

Paa den andre siden saa kommer jeg til aa savne:

- aa bade i havet
- den blonde kantinedama paa universitetet
- billig ol
- godteristenger
- forstaaelig litteraturundervisning
- at det er helt vanlig aa danse masse naar man er ute
- aa kunne gaa i lite klaer
- at det alltid er folk paa gata og paa barene

Fett og tusen trappetrinn

Mat er viktig i Spania. Den forste dagen pa skolen fikk vi utdelt lapper med ord som vi skulle plassere i ulike regioner av Spania. I alle fall halvparten av dem var navn pa matretter.

Vi spiser minst to varme maltid om dagen. Det er mye godt. Men spanjolene har et helt annet forhold til fett og sukker enn oss. Alt, og da mener jeg alt, frityrstekes. I gar fikk Oda servert frityrstekt fisk i flytende smor til middag.

Etter a ha vart her i to dager spurte Hind om noen ville begynne a trene sammen med henne nar vi kommer tilbake til Norge. Det var den forste gangen under oppholdet at jeg ble glad for at vi har klasserom i sjette etasje!