Andrea + treningsstudio = håpløst

Det var med en viss skepsis jeg begynte å trene på sats høsten 2007. I dag har jeg forstått at det var med rette.

Jeg begynte med å føle meg utilpass bare av å være der. Jeg sto bakerst i timene, torte nesten ikke tøye etter timen, og syntes det virket som om alle så på meg hele tiden. Jeg måtte jo bare komme over det her, og bestemte meg for å late som om de andre ikke var der. Etter 12 år med dansing, så er jo ikke det å svette i en sal med parkettgulv, speil og andre mennesker, skremmende i seg selv. Så det gikk veldig bra.

Resultatet har blitt at jeg kanskje er den teiteste som er der. Jeg har jo tenkt på det før, men i dag gikk det skikkelig opp for meg. Hadde det vært noen andre som hadde vært sånn som meg på Sats, så hadde jeg sannsynligvis tenkt at personen var håpløs.

Jeg står fremst. Hver gang. Det er best. Av tre grunner.

1) Det er det best plass.

2) Man ser seg selv i speilet

3) Man føler at de andre ser deg veldig godt, og blr presset til å ta litt ekstra i.

Ettersom jeg later som de andre ikke er der, så fungerer punkt tre bare delvis. Så jeg står midt i glaninga og tar ting ganske ut når det passer meg, men, så dukker det alltid opp noe som gjør at jeg må ta pauser. Ofte ganske lage pauser. Og da står jeg jo rett og slett bare i veien. Og noen ganger må jeg bare gå.


(Illustrasjonsfoto: Banden)

Enten så er det latskap, generelt dårlig form, ekstreme anfall av sting (eller hold som de sier på østlandet), gryende betennelse i leggene, eller som i dag - kutt i tåa.

Ja er det ikke det ene så er det det andre. Og i dag klarte jeg å danse på meg et kutt i stortåa som jeg ignorerte ganske lenge. Helt til jeg så blodet. Flekker over alt hvor jeg hadde beveget meg. Da ble det plutselig fryktelig vondt.

Så nå lurer jeg bare på, hva blir det neste?