Kvinner jeg beundrer - del 2

I år er det Madonnas år. Jaja, den skilsmissen feier vi under teppe et lite øyeblikk. Hun er femti. Halveis til hundre, og med en fantastisk karriere både bak og foran seg. Og man kan si mye om Madonna. Man kan mene mye om Madonna. At hun er det popikonet hun er, er et sikkert tegn på at mange elsker henne. Men hun kunne aldri vært der hun er om ikke tusenvis av mennesker hadde hatet henne. Foreksempel min bestefar. Han kan ikke fordra henne. Og for all del, jeg ser den:




Madonna Louise Veronica Ciccone. Født 16. august 1958 i Bay City, Michigan, USA. Moren døde da hun var fem, og hun ble den eneste i søskenflokken som ble boende med faren. Da han fikk seg en ny kone, og flere barn, måtte Madonna vokse fort. Hun hadde mye ansvar i huset og for sine småsøsken, og ble strengt oppdratt. Det var kanskje under disse forholdene hun lærte seg å forstå hva som krevdes av henne for å lykkes. En herlig blanding av sjarm og kynisme.



Hun har en faen i voldsk selvstendighet som jeg selv bare kan drømme om. Hun har jobbet knallhardt, og bevisst, for å komme seg fra å spise McDonalsrester fra søpplebøtter, til å bli dronningen av pop. Og selv som dronningen av pop styrer hun sine egne foretnigner selv.

Musikken hennes kan jeg personlig leve godt foruten. Det er nettopp denne sterke personligheten, og selvfølgelig mest av alt danseren Madonna jeg beundrer.