Prinsippene som forsvant

Utenfor regner det. Det er ikke et blått glimt å se mellom skyene. Sånn har det vært der jeg har vært. I vår. Og i sommer. Sånn stort sett i alle fall. Altså ikke så mye regn, men fravær av sol.

Så plutselig fant jeg meg selv i et solarium. Innestengt i en boks, mens falske solstråler brant mot huden. Å se det vinterbleke ansiktet i speilet til midt på sommern stemte liksom ikke. Og solarium ble løsningen. 

Før har jeg vært særs skeptisk. Til solarium. Og til mange andre ting. Og mens jeg lå der tenkte jeg på alle mine bastante prinsipper. Med tiden forsvinner stadig flere av dem. Ett etter ett blir rundere i kantene. 

Det er ikke det at jeg har sluttet å mene ting. Jeg mener mye, bare ikke så prinsippielt. Ikke så ensidig.

På en måte er det lettere å ha alle prinsippene klare, tydelige og i orden. Valgene er tatt. På den andre siden synes jeg det er friere å løsne litt på dem. Å ta stilling til ting underveis. Gjøre det jeg føler for. Jeg dømmer folk i mindre grad nå. 

Jeg ønsker nyansene hjerterlig velkommen!