Snus

Folk må få lov å snuse. Selvfølgelig. Så mye de vil. Men hold søpla unna meg.
Snusere er i stor grad jævlig uhøflige når det kommer til å dele uvanene sine med andre.
Snus i vei, men ikke legg den i ølboksen når du er lei av den.
Noen skal tømme dritten i vasken dagen derpå.
Og samme hvor tålmodig man er når man tømmer blandinga av øl, spytt og nikotin i kjøkkenvasken, så blir noen rester med ned i plastposen sammen med de andre flaskene og boksene. Nå de skal pantes får jeg hesligheten utover henda.
Jeg liker det ikke.
Jeg kan ikke fordra det.
Jeg synes det er heslig.
Jeg synes det er opplagt uhøflig å utsette andre for det.
Mange legger også posesnusen sin på bordet. Rett på bordet. Eller oppå andre ting jeg eier og har rundt omkring i leiligheten.
Så stikker de hjem. Jeg må rydde spyttet etter dem.
Og til slutt: greit at du er full, men ta ut snusen før du legger deg på min sofa!

Danse mot...

Våren er på vei.
Det leser jeg i alle fall støtt og stadig på facebook og twitter.
Men det er ikke sant.
Ikke for meg.

Min kompis Petter sa det så fint.
"I Tromsø har vi ikke vår. Bare vinter som går over i en slags sommer"

En slags sommer.

Jeg elsker våren.
Det er min yndlings-årstid.
Når snøen glinser blank av sola i veikanten, og forsvinner raskere enn man kunne håpe på.
Først blir man bare glad av å se det grå gresset fra i fjor som dukker opp, men så begynner det å spire og gro fort som bare det.
Jeg elsker når verden rundt er bittelitt grønnere når man våkner om morgenen.
Fuglesangen som kommer tilbake.
Lukta av at alt som har ligget i dvale livner til.

Jeg er lei.
Av å ikke ha vår.